Stadig færre kvinnelige forskere (17.9.03, 14:25)

- Vi har ikke bare stått på stedet hvil i 30 år. Vi har faktisk gått bakover! Det sier statistiker Inge Henningsen, som forsker på kjønnsbarrierer i akademia.

Det er fullt mulig å legge stillinger og stipendier der kvinnene allerede er, mener Inge Henningsen. Foto: Lisa Olstad

Vi vil helst tro det går framover, om enn med ørsmå skritt. Vi ser jo at antallet kvinner i vitenskapelige stillinger øker smått om senn. Men ser vi denne andelen i forhold til rekrutteringsgrunnlaget – altså i forhold til hvor mange kvinner som nå tar en akademisk utdannelse – så går det faktisk feil vei. Da stiger underrekrutteringa.

Slik er det i Danmark. Slik er det i Norge også. Det kan professor i statistikk, Inge Henningsen fra Københavns Universitet, belegge med tall. I seks år har hun deltatt i et dansk, tverrfaglig forskningsprosjekt om kjønnsbarrierer i akademia. Nylig møtte hun deltakere i NTNUs mentorprosjekt for å snakke om det hun kaller ”The leaking pipeline”. Hun sammenligner her kvinners karriereløp med en oljeledning der det lekker fra hull på bestemte steder.

Det finnes mange slike hull.

Økende misforhold
Tallenes tale kan forvirre noen hver. For er det ikke slik at når prosentandelen kvinner i faste vitenskapelige stillinger øker over en periode på noen tiår, for eksempel fra 12 til 16 prosent, så er det en økning, om enn liten?

Egentlig ikke. For i løpet av de samme tiårene har jentene inntatt universitetene: Nå er de i klart flertall som studenter, og de utgjør nesten halvparten av alle ferdige kandidater. Dermed har det blitt et økende misforhold mellom rekrutteringsgrunnlag og vitenskapelige ansettelser.

FAKTA

Kvinner ved NTNU 2002 Studenter: 48 prosent Kandidater: 44 prosent Doktorander: 23 prosent Fast vit. ansatte: 16 prosent

Da utgjorde med andre ord de 18 prosentene kvinner som hadde fast vitenskapelig stilling ved Københavns Universitet i 1970, en langt bedre kvinnerepresentasjon enn de 21,5 prosentene tretti år seinere. For i 1970 var bare to av ti uteksaminerte kandidater kvinner, mens seks av ti var det i 2001.

- Jo flere kvinner det er innenfor et fag, jo større er underrepresentasjonen. Dette er et alvorlig problem. Ikke bare for kvinnene, men primært for en leve- og konkurransedyktig forskning. Dette er et synspunkt som deles av EU, sier Henningsen.

Jo flere kvinner, jo færre stipend
Det lekker og sildrer langs hele ”oljeledningen”. Det viser all statistikk. Ett av de kritiske hullene er i overgangen mellom master- og doktorgrad, et annet er mellom doktorgrad og ansettelse.

Henningsen kan slå fast at de fleste doktorgrads- og post doc.-stipend finnes innenfor fag som allerede er mannsdominert. Med unntak av medisin, er det slik at jo flere kvinner som finnes innenfor et fagfelt, jo færre stipend finnes på dette feltet.

Aalborg Universitet, Ingeniør- og Naturvidenskab, reklamerer med at professorene her slett ikke er gamle gubber med hvitt skjegg. Men selv om de i stedet framstår som kule rockere: Er dette bildet helt egnet til å trekke kvinner til miljøet?

Også tilhørerne i salen uttrykte bekymring for dette. Slik forskerstipendordningene er i ferd med å bli her til lands, med store programmer der professorene i stor grad skal definere prosjektene og samle folk rundt seg, kreves det at du allerede har et nettverk og et forskningsmiljø rundt deg, for å komme i betraktning. Dette er en ordning som vil favorisere mannlige søkere, påpekte flere.

Benekter mannskulturen
Inge Henningsen mener at mange av skjevhetene er kulturelt betinget. - Det finnes utestengingsmekanismer, og miljøer som framstår som umulige å være i for kvinner. Det finnes måter å være professor på, som er umulige for kvinner. Men det er en sterk tendens til å benekte at det finnes en slik kultur, sier hun.

Ved vårt eget NTNU har imidlertid ledelsen omsider erkjent at vi nok har en mannskultur, kan likestillingskonsulent Svandis Vestmann fortelle. Det skjedde aldeles nylig, på et strategiseminar. Der ble det også sagt at det må settes av flere penger til tiltak som øker kvinnerepresentasjonen ved NTNU.

- Skriv til Forskningsrådet!
Henningsen tror ikke at dyptgripende endringer vil skje i akademia uten det tas noen alvorlige forskningspolitiske grep. – Vi er helt nødt til å tenke kjønn hele tida, og snakke om det hele tida, og lage statistikker hele tida, sier hun. - Alle disposisjoner av forskningsmidler, både på universitetene og i Forskningsrådet, bør underlegges kjønnskonsekvensanalyser. Det er mange måter å sette sammen forskningsporteføljen på. Det er fullt mulig å legge både stillinger og stipendier der hvor kvinnene alt er.

- Kan ikke dere ved NTNU skrive til Norges forskningsråd og forlange slike analyser? foreslo Inge Henningsen avslutningsvis. – Si at dere er bekymret for framtida og kvinnerekrutteringen. Kanskje Forskningsrådet ikke forstår dette. Gjør det – skriv!

Av Lisa Olstad