FORSKNINGSDAGENE:
Hvem lærte Harald å råde så hardt? (22.9.03, 14:47)

Harald Hardråde var en beinhard hersker. Han fullførte samlinga av Norge, og gjorde landet til en internasjonal maktfaktor. Men hvor lærte kongen egentlig sin krigs- og statsmannskunst?

Vikinger på tokt til Miklagard. Seinere gikk nordmenn i østerled - som den unge Harald Sigurdssøn - inn i den keiserlige livgarde.

Allerede som 15-åring, i år 1030, deltok Harald Sigurdsson i slaget på Stiklestad. I motsetning til halvbroren Olav Haraldson - han som senere ble "den hellige" - overlevde Harald, men måtte dra i landflyktighet til Russland.

For skandinaver i Russland var det vanlig å trekke sørover til Konstantinopel og slutte seg til den bysantinske hæren. Også Harald tilbrakte det meste av utenlandstiden som leiesoldat i Bysants. Han ble etter hvert høvding for avdelingen med de såkalte Væringene, en spesiell avdeling bestående av skandinaver, som var keiserens livvakter.

- Harald skal ha hatt tittelen manglabites, noe enkelte forstår som "døråpner". Det kan høres trivielt ut, men det var ikke noe å kimse av. Han var ansvarlig for keiserens sikkerhet og skal ha hatt en pisk med forgylt håndtak. Den brukte han til å drive unna folkemengdene med, forteller Leif Inge Ree Petersen, som er lærer ved Historisk institutt ved NTNU.

Fremmedfrykt og kristne lovsanger
Petersen har spesialisert seg på bysantisk militærhistorie. Som en del av Forskningsdagene i Trondheim fra 19. til 28. september skal han og seks andre unge forskere fra ulike fagmiljøer stå for en egen middelalderdag 24. september.

Margrethe Stang har studert norsk middelaldersk kirkekunst. Foto: Elin Fugelsnes

Spennvidden er stor, fra kristne lovsanger til religiøs kamp i Nidaros og tegn på fremmedfrykt i norsk middelalderkunst. Historien de gamle, norske alterfrontalene forteller, understreker nemlig at vår angst for fremmede kulturer slett ikke er noe nytt fenomen, ifølge stipendiat Margrethe Stang.

I kirkemaleriene fra 1250 til 1350 blir de kristne framstilt som snille og rettroende, mens jødene og muslimene skildres som slemme hedninger.

Hovmodige muslimer
- De er fiendebilde nummer én. I historien om "Korsrøveriet" bærer muslimene padder på våpenskjoldene sine, og det går dem ille, mens de kristne ber og vender seg mot Jomfru Maria. På et annet alterfrontale opphøyer den muslimske perserkongen seg selv til en hovmodig gud, og muslimene stjeler det hellige korset som Jesus ifølge myten ble hengt på, forteller Stang.

Muslimske soldater skremmer kristne med det grufulle tyrkerhodet. Etter alterfrontale fra Dale II, ca. 1300, Bergens Museum, UiB.

Hun har studert 31 alterfrontaler fra norske kirker, og finner de samme holdningene i de fleste av maleriene. Til tross for at ingenting tyder på at det fantes jøder eller muslimer i Norge på den tida, som kunne utfordret kristendommen.

- Sannsynligvis har vi importert et ferdig billedspråk fra land der det har vært religiøse konflikter, tror Stang.

Blindet keiseren
Hvilke guder Harald Hardråde trodde mest på, er ikke godt å si, men vikingekongen har heller ikke noe godt rykte på seg. Han skal ha vært både beinhard, svikefull og hevngjerrig. Så hvordan klarte han egentlig å fullføre samlingen av Norge som Harald Hårfagre hadde begynt 150 år tidligere? Og i tillegg organisere en militær styrke med flere hundre skip og mange tusen mann?

Her ved Stamford Bridge i 1066 stilte kong Harald Hardråde mennene sine opp etter bysantinsk modell. Men kongen falt nå likevel i slaget. Maleri av Brian Palmer

- Under slaget ved Stamford Bridge i England var oppstillingen av soldatene lik en formasjon som bare ble brukt i Bysants på den tida, røper Petersen. Maktkamp, blindede keisere og sicilianske kriger skal også være en del av den beinharde kongens vei til heder og ære i Norge...

Fortsettelse følger på Dragvoll den 24. september.

Av Elin Fugelsnes