LESERBREV

Åse Dragland: Teknologenes fravær (23.9.03, 21:36)

På 50- og 60-tallet sto vitenskap og forskning sterkt, og kunnskap om naturvitenskap var betraktet som en del av kulturell dannelse. I dag er teknologer fraværende i den offentlige debatt, forskning får liten plass i media og forskerne synes å ha mistet innflytelse på samfunnsutviklingen. Trenger vi ikke lenger forskning for å løse utfordringene i samfunnet?

Norge befinner seg i en tid der offentlig virksomhet og næringsliv må omstille seg for å overleve. Industrien greier ikke lenger konkurrere ut fra manuell arbeidskraft. Kunnskapsnivået i produksjon og prosesser må høynes. Ny kunnskap må også inn i offentlig virksomhet der forbrukerne forventer flere og bedre tjenester for samme pris. Eldreomsorg, skolevesen og sykehusdrift bringer hele tiden fram nye problemstillinger, men hvordan skal de gripes an? Hvem skal være pådrivere i utviklingen og omstillingen av det norske samfunn?

Artikkelforfatteren Åse Dragland er SINTEFs redaktør i forskningsmagasinet "Gemini". Foto: Tor Åsmund Evjen

Økonomer og jurister
Alle er enige om at i nedgangstider der industrien sliter, trenges det forskning. Likevel er det økonomer, jurister og pressgrupper av ulike slag som oftest er på banen og som blir sitert i media. Økonomiske uttalelser rundt børskrakk, rentefall, skattefritak og aksjeinvesteringer får fokus og oppfattes som relevant i forhold til politikk og samfunnsdebatt.

Siden mange politikere og statlige ledere har utdannelse innen samfunnsvitenskap og økonomi, får slik forskning et helt annet inngrep med den politiske beslutningsprosessen enn naturvitenskapelig forskning. Det er folk som Svein Gjedrem, Kjell Inge Røkke og analytikere i meglerhusene som kommer med ledetrådene for våre liv. Det er ikke forskere innenfor bygg og miljø, materialteknologi, energi eller elektronikk.

Forskningens vesen er å bringe fram ny kunnskap og ny viten, foreta tester, høste erfaringer og finne løsninger på problemer. Ut fra dette burde vitenskap og forskning hatt en langt høyere posisjon i dagens samfunn. Forskningsresultater burde vært gjengitt i media hver dag. Forskerne skulle ha skrevet kronikker og vært meningsbærende i debattprogram på TV og i fora der beslutninger blir tatt.

Så hvorfor taper vitenskapen terreng? Hvorfor er ikke forskerne på banen når beslutninger om retningen på utviklingen i Norge tas?

Forskningsformidling
Den ideelle oppfatningen av at forskning er en nøytral og objektiv vitenskap ble knust i krigsårene da man forsto at vitenskap kunne brukes som redskap for politisk makt. Våpenutvikling og de senere års miljø-ødeleggelser ga skeptiske holdninger. For 50 år siden hadde ikke forskerne behov for å formidle sin forskning og utsette seg for kritikk siden folk var utilslørte beundrere av vitenskapen. I dag har beundringen avtatt, det kritiske blikket er på plass, - og samtidig har forskerne gått i hi på sine kontorer.

Aldri har forskningsformidling vært så nødvendig som i dag -og sjelden har det skortet så mye som akkurat på det. Ansvaret for å bli hørt ligger hos de som har noe å si. Vil forskerne påvirke dagsorden, må de også gå inn og påvirke hva mediene fokuserer på. De kan ikke sitte på kontoret sitt og vente på at media skal finne dem.

Kommunikasjon mellom vitenskapelige miljø og offentligheten har aldri vært direkte. Forskerne formidler vitenskapelige resultater gjennom fagbøker og tidsskrifter, men denne formidlingen er på et nivå som krever at leseren sitter inne med en faglig kompetanse på lik linje med forskeren. Formidlingen ut til et ikke-faglært publikum neglisjeres av mange forskere. Derfor har området heller ikke fokus.

Det er svært viktig at forskere bruker tid på å forsøke å gi både politikere og allmennhet et innblikk i hva deres arbeid består i og hva det kan bringe av kunnskap som andre kan ha glede og nytte av. Formidling må bli plassert inn som en viktig del av forskningsjobben, - selve sluttstreken for et vellykket forskningsprosjekt. Ansvaret ligger hos forskeren. Han/hun må gå ut med kunnskapen som besittes.

Det gjør selvfølgelig ikke saken bedre at politikerne ikke synes å være interessert i hva forskerne har å si. Forskerne oppsøker ikke politikere, men politikerne søker heller ikke opp hva forskerne har å si.

Komplisert dialog
En av forklaringene på at forskningen ikke vinner fram i media er at forskningens vesen og avisenes "sjel" arter seg som ganske ulike. Avisverdenen gjennomgått en utvikling fra lengre og mer seriøse presentasjoner til en kjapp, tabloid stil. Mens forskningen karakteriseres av de små skritt og av at ting tar tid, ønsker avisene seg konkrete nyhetsoppslag der ting er avklart og ferdigstillet.

I forskningsverden skjer det tilbakesteg, forskningen stopper opp og ligger i dvale en tid før nye løsninger blir utprøvd. Finansiering mangler. Oppdragsgiver endrer kravene. Når forskeren skal presentere prosjektet sitt kommer det en rekke forbehold og tvil, mens avisene og TV vil ha resultatene på bordet kjapt - presentert med få og enkle ord, og med to streker under svaret.

I tillegg til at de to verdener karakteriseres av en slik motsetning, kompliseres også dialogen av et språkbruk som er forskjellig. Mange forskere bruker et komplisert språk og en fagterminologi som er blitt innbakt i språket. Journalisten ønsker på sin side et enkelt, folkelig språk med klare ord og store vendinger.

Avisenes ansvar
Avisene svikter sitt ansvar for folkeopplysning idet de som oftest knytter forskningsoppslag opp mot dagsaktuelle sensasjoner og kriser. Tilfeldige nyhetsoppslag går på bekostning av nyttig informasjon, og sammenhengene og forståelsen havner ofte i skyggen av et følelsesladet personfokus. Den typiske "forskningsartikkel" vil f.eks. være et skrikende barn med overskrifta "Youghurt ga kjempeblemmer".

Det er også vanlig å lese enkeltartikler der forskere advarer mot dette og hint, for så - i neste artikkel - å skrive om det stikk motsatte resultatet. Artikkelen som samler trådene og setter ting inn i en helhet blir en mangelvare. Et godt eksempel er klimaforskning der enkeltartikler gir sterke meninger i flere retninger. En samlende artikkel der man får holdt meningene opp mot hverandre og drøftet synene, er en bedre løsning.

Å kunne tid- og stedfeste forskningen og de enkelte prosjektene, og oppgi navn og kontakter, er viktig med tanke på sannhetsgehalten. Ofte befinner forskningen seg i en startfase. Det passer dårlig inn i avisenes behov for å aktualisere sakene. Utallige artikler har blitt skrevet om nye kreftmedisiner der syke mennesker narres til å tro at medisinen er rundt hjørnet, mens det egentlig dreier seg om påbegynt forskning der resultatet ligger tyve år unna.

Paradoks
Det er paradoksalt at i en tid da naturvitenskap og teknologi vinner stadig større terreng i samfunnet, avtar interessen for fagene blant folk og i mediene. Vi får stadig mindre forståelse av hvordan naturen og vår avanserte teknologi fungerer. Dette kan få alvorlige følger for Norges konkurranse-evne. Skal teknologene gjenerobre sin plass i samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen, må formidling til media innskjerpes som en del av forskningen. Forskerne må bidra til å sette dagsorden og bli med i de fora der beslutningene blir tatt.

Åse Dragland,
journalist/redaktør i SINTEF