LESERBREV

Bjørn Skallerud: Feil at forskere ikke vil tjene penger (5.11.03, 11:31)

Statsminister Kjell Magne Bondevik har sagt at Norge skal bli verdensmester i nyskaping. Finansminister Per Kristian Foss mener norske forskere ikke er interessert i å tjene penger på sine oppfinnelser og gode ideer. Næringsminister Ansgar Gabrielsen har vært mest synlig i forbindelse med nedlegging og utflagging av industri.

Avsnittet over kan virke sprikende, men det har seg slik at alle tre momenter henger sammen. Norge har en stor utfordring med å dekke verdiskapingsgapet som er under utvikling. Selv med en betydelig avkastning fra oljefondet så mangler Norge 150 mrd kroner i verdiskaping i 2030. Denne verdiskapingen er nødvendig for å opprettholde og videreutvikle det velstandssamfunnet vi er blitt vant til. Et viktig bidrag til å løse dette problemet er å satse på nyskaping og etablering av ny industri.

Mye av denne industrien vil ikke være basert på tradisjonell råvarebasert industri, men ha basis i høyteknologi og forskning. Norge har den fordel at det er et generelt høyt kunnskapsnivå i samfunnet. Men vi har lav satsing på forskning (OECD gjennomsnittet er fortsatt meget fjernt). Statens forskningsbevilgning er for dårlig sammenlignet med andre land, og industriens andel er også lavere enn i land vi ønsker å sammenligne oss med (selv om det i siste år er lyspunkter).

Dette har sammenheng med at forskningsbevisstheten i tradisjonell norsk industri er lav (det er selvfølgelig gode unntak som f eks Statoil, Norsk Hydro, Kongsberg-gruppen). Dette kan vise seg å bli en ond sirkel: tradisjonell industri er lite interessert i å satse på forskning fordi industrien ikke har behov for det, tradisjonell industri legges ned eller flagges ut, industriens bidrag til forskning blir enda mindre, og den totale pengestrømmen til forskning avtar. Dermed sakker Norge akterut til tross for eventuelle økte statlige bevilgninger.

Eneste måte å snu denne utviklingen på er å etablere ny industri som krever høy kompetanse for å utvikle og produsere produktene. Her kommer statsministerens utsagn inn med stikkordet: nyskaping. Forholdene må legges til rette for forskere og ingeniører som ønsker å kommersialisere sine ideer og oppdagelser. Hvis åtte av ti slike bedrifter går konkurs i løpet av noen år, men to av dem overlever, så er muligheten tilstede for at dette gir grunnlag for en større produksjon som krever flere arbeidsplasser (jfr Nokia og Ericsson).

Man skal være klar over industribedrifter i Sverige har en innovasjonsintensitet på ca 7 prosent, Finland ca 4.2 prosent, og Norge ca 2.7 prosent. Innovasjonsintensitet er den del av omsetningen som brukes på nyskaping. Videre kjennetegnes bedrifter som lykkes ved at de har en betydelig andel ansatte med høy teknisk kompetanse og bruker en stor del av inntektene til produktutvikling og effektivisering av produksjonen. Regjeringen famler i forskningspolitikken. Heldigvis jobbes det bra ved mange læresteder for høyere utdanning i Norge med å sette fokus på nyskaping og kommersialisering av forskning, selv om det er problemer med å skaffe forskningsmidler.

Ved min egen arbeidsplass, NTNU, er det opprettet et innovasjonssenter på campus. Der er det en yrende aktivitet, med ca 20 småbedrifter etablert av nyutdannede sivilingeniører og mastere i teknologi, i samarbeid med fast vitenskapelig personell. Videre er det opprettet Technology Transfer Office (TTO) som skal bistå forskere med kompetanse og kapital i arbeidet med å patentere oppfinnelser.

Tidligere var det i lov om arbeidstakeroppfinnelser et såkalt lærerunntak. Dette gikk ut på at selv om man på arbeidsplassen utviklet en ide som kunne patenteres, så hadde forskeren alle rettigheter til eventuell inntekt av patentet. 1. januar 2003 ble dette fjernet, og det er nå en tredeling av inntekt av patenter og lisenser mellom institusjon, institutt, og oppfinner. Dette er blitt akseptert uten særlig protester fra vitenskapelige ansatte.

I den senere tid (bl a etter en høyesterettsdom, Lundegård-saken) viser det seg at mens man tidligere betalte kapitalskatt på inntekt av sin oppfinnelse, må man nå betale opp mot toppskatt. Dvs at skatten øker fra 28 prosent til opp mot 55 prosent. Og med økningen i arbeidsgiveravgift fra 14.1 prosent til 26.6 prosent nærmer den totale skattebyrden seg 81.9 prosent.

Advokat Kåre Lundeland, Partner i Deloitte&Touche, sier "dette høye skattenivå bør jo unge håpefulle forskere merke seg og innkalkulere som en fremtidig og betydelig ulempe ved å satse på en forskerstilling ved et norsk Universitet eller Høyskole".

Det høye skatterykket vil virke demotiverende på en forsker som ønsker å patentere. Spørsmålet om skatt på slike inntekter ble for kort tid siden tatt opp i Stortingets spørretime. Finansministeren redegjorde med henvisning til høyesterettsdommen. På slutten av sitt svar sier han "men avslutningsvis vil jeg si at jeg tror ikke det vesentlige incitament overfor forskere er å komme ned på en lavere skattesats, men det ligger på det faglige planet".

Dette er temmelig provoserende, og viser en holdning overfor forskere, som ofte jobber 60-80 timers uker, at de ikke er interessert i å tjene penger på en god idé som kanskje kan la seg patentere. Jo, det er vi. Selvfølgelig er vi i hovedsak motivert ut i fra vitenskapelige interesser (derfor legger vi inn den voldsomme arbeidsinnsatsen over mange år), men hvis vi skulle ha muligheten til å høste mer enn en moderat statslønn for denne innsatsen, så er vi absolutt interessert i det. Derfor er skattespørsmålet viktig.

Og Norge trenger mange flere forskere som også tenker på muligheten til å kommersialisere. Det er et stort verdiskapingspotensial som kan utløses fra nyskapning initiert i universitets- og høyskolesektoren. Det er derfor viktig at forskerne har mer enn forskningen som motivasjon. Dette vil være et viktig bidrag til industrietablering i fremtiden og at arbeidsplasser skapes. Dermed gis landet en mulighet til å redusere verdiskapingsgapet.

Professor Bjørn Skallerud, hovedstyremedlem NIF

(Innlegget ble også publisert i Dagens næringsliv 4.november).