LESERBREV Lars Johan Materstvedt: Mer om engelsk og norsk
(20.11.03, 14:39) Debatten om engelsk og norsk som vitenskapelig formidlingsspråk er betimelig og nødvendig å ta. Men bl.a. fagenes til dels meget forskjellige karakter gjør bildet nokså komplekst: i noen fag er den språklige fremstillingen mye mer sentral enn i andre fag, hvor eksempelvis statistikk og tabeller spiller en like fremtredende rolle. Men uansett fag, så er nøyaktig og avansert språkføring og begrepsbruk en vitenskapelig dyd av nødvendighet. Da blir spørsmålet hvordan man best oppnår dette. Generelt vil jeg si følgende: Skriver man som nordmann på (et mer eller mindre godt) engelsk, når man mange flere lesere, men risikerer grunnet sitt språklige handicap å bli misforstått og ikke få frem sitt budskap. Skriver man på norsk, når man langt færre men har mye bedre kontroll rent vitenskapelig og bedriver dermed bedre vitenskap.
Selv skriver jeg mest på engelsk (og foreleser på språket i utlandet) og har slett ikke noe imot det. Har også opplevd at det faktisk kan skjerpe ens fremstilling når man skriver på et "second language". Da kan man ikke boltre seg like mye som på morsmålet, og det positive med dét er at man unngår å lire av seg tildels meningsløse språkblomster. Man tvinges til å tenke nøye gjennom hvert eneste ord og setningsformulering når man skriver på et fremmedspråk. Så det kan på den annen side også lede til bedre vitenskap. Bildet er som sagt komplekst.
Det kan finnes gode grunner til å skrive på norsk. En stipendiat jeg nylig veiledet frem til doktorgraden skrev om det meget internasjonale temaet fosterdiagnostikk og etikk. Likevel valgte han å skrive på norsk. Hvorfor? Primært fordi han skrev seg inn i en norsk kontekst med helt spesielle problemstillinger og tenkemåter. Eksempelvis er "sorteringssamfunnet" et særnorsk begrep, noe vi også ser i den opphetede debatten om den nye bioteknologiloven i disse dager. Et tilleggspoeng er at en forsker som ham dermed lettere kan ivareta sitt formidlingsansvar ved å delta i debatten (noe han også har gjort i rikt monn).
Et alternativ kan være at man skriver på norsk, men får det oversatt til engelsk. Dette er imidlertid en møysommelig og kostbar prosess, og fordrer tilgang på språkmektige personer som også har en viss faglig innsikt. For tiden er jeg involvert i oversettelsen av et skrift (med undertegnede som førsteforfatter) som opprinnelig ble skrevet på engelsk til italiensk og tysk. For å sikre prosessen har vi engasjert en ekstern "referee", hvis morsmål er det samme som det språk det oversettes til. I tillegg blir det oversatte dokumentet sluttelig oversatt tilbake igjen til det opprinnelige språket (her: engelsk) såkalt "translation back". I denne prosessen ser man tydelig hvor lett det er å trø feil og å få meningsforskyvninger i oversettelsene. Noe som er et parallelt problem når nordmenn skriver på engelsk og således må "oversette" egne tanker før man setter dem på papiret.
Og så har man spørsmålet om eventuell bruk av engelsk i undervisningen av norske studenter. Jeg har møtt denne problemstillingen i konteksten undervisning av medisinstudenter. Dette er også tema på NTNU-konferansen i neste uke . La meg være så ubeskjeden å henvise, for de som måtte være interessert, til noe jeg selv har skrevet om denne tematikken: Engelsk som arbeidsspråk i medisinstudiet et feilgrep.
Fulltekst/PDF finner du her. (fra Tidsskrift for den norske Lægeforening 2002; 122: 1913). Se også kommentar fra Per Holck, Anatomisk institutt, UiO: Engelsk i undervisningen. (Tidsskr. nor. lægeforen. 2002; 122: 2141).
Professor Brit Mæhlum er en av de som har innlegg på NTNU-konferansen. Hun har skrevet den innsiktsfulle artikkelen Engelsk eller norsk? i Samtiden.
Lars Johan Materstvedt, førsteamanuensis, Filosofisk institutt |