Vigdis takker av (15.12.03, 12:36)

Vår avtroppende universitetsdirektør har mye pent å si om oss som jobber ved NTNU. Men vi kunne godt ha vist litt større glede over hverandres suksess, synes hun.

Så var nok en æra over, den med Vigdis Moe Skarstein. De siste dagene har hun brukt til å pakke sammen direktørkontoret sitt – og forberede seg på en ny tilværelse i Oslo, som landets nye nasjonalbibliotekar. Tida er inne til litt oppsummering.

- Du ble tilsatt på åremål i 1998, og skulle egentlig ha forlatt skuta i 2004 i alle fall. Men vår forrige rektor, Emil Spjøtvoll, fikk vedtatt å gjøre deg fast tilsatt, for det var så fryktelig viktig å holde på deg. Er ikke dette litt – skal vi si utakknemlig?

I ET MANNSDOMINERT MILJØ: - Det har hendt at menn ikke helt har skjønt hva jeg har sagt.

- Når du sier det på den måten, kjenner jeg jo en liten bismak… Det var en hyggelig gest av Spjøtvoll, som jeg satte pris på. Men dette med åremål eller fast tilsetting, det er sånt som går i bølger. Uansett må man vise hva man er god for.

- Og hva er det som er så mye gjevere med Nasjonalbiblioteket enn med NTNU?

- NB er i en oppbyggingsfase hvor det spørres etter flere sider av meg: den akademiske, den kulturelle og den bibliotekfaglige. Her var det nærmest et samfunnsoppdrag som hadde min navnelapp på! Men jeg er forferdelig glad i NTNU. Så jeg tvilte meg fram til et ja.

- Nå er det jo ikke sikkert at det å være universitetsdirektør, i framtida blir mer enn en finere kontorsjefstilling. Er det litt derfor også?

- Nei. Dette har ingenting med engstelse for å bli degradert, å gjøre.

- Tar du med deg noen form for NTNU-tenkning dit du skal?

- Årene her har lært meg mye om forskning, undervisning og viktigheten av å ta vare på kunnskapshistorien. Vi står også, mer enn de andre universitetene, i skjæringspunktet mellom fortid og framtid, tradisjon og utvikling. Det samme gjør Nasjonalbiblioteket. Ballasten herfra er derfor nyttig.

- Du er landets første og foreløpig eneste kvinnelige universitetsdirektør. Hvordan har det vært, synes du, her i all mannsdominansen?

- Det er noe med ulikheter i språk og uttrykksmåte. Det har hendt at menn ikke helt har skjønt hva jeg har sagt. Eller at utsagn jeg har kommet med, ikke har fått gyldighet før en mann har gjentatt dem. Særlig, kanskje, i de tunge teknologimiljøene. Men jeg er ikke sikker på hvor mye dette er knyttet til at jeg er kvinne. Kanskje like mye til at jeg er humanist?

- Du har sittet i stolen under fem store omorganiseringer: Orgut, Mjøsutvalget, Kvalitetsreformen, ny fakultets- og instituttstruktur, og nå Ryssdalutvalget. Litt mye på seks år, kanskje?

- Veldig mye, og det har vært krevende for alle. Det er dyktige ansatte som har greid alle disse omstillingene. Rent personlig synes jeg de har vært spennende og utfordrende – men det har også vært en pris å betale. Alle er ikke alltid like glade, og jeg er ikke flink til å legge fra meg tanken på det når jeg går hjem.

- Men nå er du fornøyd med den organisasjonen du har fått på plass?

- Det finnes ikke bare én rett måte å gjøre ting på. Og det var nå heller ikke jeg som vedtok modellen, da. Men målt opp mot at det går veldig bra med NTNU for tida, og at vi er veldig på offensiven i å utvikle kvalitet, kan den ikke være helt dårlig, heller.

- Hva er du stoltest over å ha oppnådd som universitetsdirektør?

- Kanskje at vi har blitt flinkere til å lage gode saksframlegg til styret. At vi har fått en bedre administrasjon. At vi har blitt så aktive på nyskapingsfronten. Og at vi fikk gjennomslag for psykologibygget på Dragvoll.

- Hva ergrer det deg at du ikke har oppnådd?

- Alt ved Orgut var ikke like vellykket; vi har ennå ikke gode nok beslutningsprosedyrer. Så skulle jeg ønske at vi hadde fått et nytt bibliotekbygg på Dragvoll – og at vi hadde kommet lenger i arbeidet med å få en samlet campus.

- Det beste ved NTNU er...?

- Egenarten. Kombinasjonen av hovedprofil og bredde, og alt som skjer i skjæringspunktet der. Og alle de brennende sjeler.

- Og det verste? Nå skal du dra, så nå kan du trygt si det som det er.

- Vi kunne godt ha vært litt rausere med hverandre! Gledet oss litt mer over hverandres suksesser.

- Hva kommer du til å savne mest?

- Menneskene her. Og at jeg ikke får være med på gjennomføringen av ting som er på gang, for eksempel universitetsklinikken.

- Og minst?

- Jeg har aldri tenkt at det er noe jeg er direkte glad for å bli kvitt.

- Universitetsavisa skulle ha intervjuet et tvers igjennom ekte Ryssdal-menneske. Men det har ikke vært lett å finne. Kan vi bruke deg, sånn helt på tampen?

- Haha, nei. Og jeg kjenner ingen som er det, heller.

Tekst og foto: Lisa Olstad

 Se bildeserie