LESERBREV

Christian Thaulow: Om Kolleger i samspill (KISS) (9.1.04, 11:01)

"Å omforme et universitet er som å flytte en kirkegård", taleren ser her gjerne ettertenktsomt rundt seg før han litt smilende fullfører "du får ingen hjelp av de som er der".

Gjenspeiler dette virkeligheten? Må vi ha hjelp og styring utenfra for å kunne videreutvikle universitetet? Er universitetene og de ansatte og studentene så tilstivnete at de ikke evner å videreutvikle organisasjonen selv?

Universitetene skal nå få en friere stilling og jeg spør meg om vi kan unngå en svart/hvitt debatt og istedenfor fokusere på de muliheter dette åpner for.

Kan vi åpent si at vi på forhånd ikke vet hva som er den beste løsningen, at vi ikke vet hvordan fremtidens universitet skal se ut, men at vi vil sette selve prosessen med å utvikle universitetet i fokus. Og har vi potensiale til å utvikle en slik åpen prosess, et åpent demokrati, et kolleger i samspill?

Tanken bak uttrykk som "lærende bedrifter og organisasjoner" er at det er de ansatte som sitter med løsningene, ledelsens oppgave er å legge til rette for prosesser der løsninger kan komme til uttrykk og få utkrystallisere seg.

Kan vi legge til rette for en slik åpen prosess. Kan NTNU med sin tverrfaglige profil og sin åpne holdning til samfunnet, utvikle nye demokrati-prosesser? Kan vi ta i bruk datateknologien, og kan vi kombinere gammeldagse samtaler og langsomhet med super-raske intenett? Kan vi utvikle nye tanker og systemer?

Et første skritt er å sette opp en dagsorden!
Hva er det vi vil?
Hva ser vi for oss?
Hva er det viktigste?
Hva skal vi snakke om?

I en åpen prosess er det de ansatte selv som må finne ut av dette. Vi må selv utvikle vår dagsorden. Dette kan gjøres på internett, med avstemninger og iterasjoner, inntil vi står igjen med det viktigste. Og så er vi, nesten umerkelig, i gang med selvforvaltningen.

Christian Thaulow
Professor ved Institutt for produktutvikling og materialer