|
LESERBREV Kolbein Bell: Kvalitetsreformen reduserer kvaliteten
(16.1.04, 14:24) Vi har nå gjennomført et semester i henhold til kvalitetsreformen, og selv om det vel er for tidlig å felle noen endelig dom, synes enkelte ting å avtegne seg ganske klart, i hvert fall for sivilingeniørstudiet som er mitt anliggende. Kortversjonen er at kvalitetsreformen, i sin nåværende form, ikke har mye å tilføre sivilingeniørstudiet. Oppfølging av og tilbakemelding til studentene har vi alltid hatt, og vi etterlyser vel heller mer selvstendighet og større vilje til å ta ansvar for egen læring. Ved et universitet er man student, ikke elev. Et litt kynisk tips er at kvalitetsreformen vil redusere kvaliteten, men øke byråkratiet.
På plussiden registreres en betydelig oppmyking av vårt tungrodde sensorsystem. Dette burde kunne åpne opp for en bedre og mer variert evaluering av studentenes kunnskaper/ferdigheter i de enkelte emner, men med de retningslinjer og pålegg vi så langt har fått fra Forvaltningsutvalget for sivilingeniørutdanningen (FUS) og studieavdelingen, vil nok mange faglærere være tilbakeholdne med, for eksempel semesterprøver. Jeg registrerer også en innkorting av eksamensperioden som et fremskritt, men så er det stort sett slutt på det positive.
Av de negative elementene i kvalitetsreformen er det spesielt to jeg vil trekke frem, de lange semestrene og det nye karaktersystemet.
Lange semester
Jeg kunne si mye om de lange semestrene, som jeg tror et stort flertall av både studenter og faglærere oppfatter som et betydelig tilbakeskritt, men for at ikke dette skal bli for langt skal jeg nøye meg med å peke på noen av konsekvensene: studentenes reduserte muligheter for å skaffe seg relevant praksis i feriene og å kunne spe på en anstrengt økonomi, og lærekreftenes reduserte muligheter for sammenhengende forskningstid og reduserte muligheter for å etablere/videreutvikle internasjonalt samarbeid.
Nytt karaktersystem
I et orienteringsmøte like før jul ga viserektor for sivilingeniørstudiet, professor Kjell Malvig, klart til kjenne at han ikke var tilhenger av det nye, bokstavbaserte karaktersystemet, som han ga en høyere embetsmann i departementet æren for. Man undres jo litt på hvordan vedtak som dette, som har så store konsekvenser for så mange, blir fattet, og hvorfor ledelsen ved våre høyere læresteder tilsynelatende bare bukker og takker. Igjen synes vi å være den beste i EU-klassen, og har, i motsetning til noe annet land, meg bekjent, implementert forslagene i ”European Transfer Credit System” (ECTS) som standard karaktersystem over hele fjøla. Hvorfor kunne ikke også vi nøyd oss med å utarbeide enkle omregningsregler? Det er jo spesielt ille at vi nå har fått bokstavkarakterer som er helt i utakt med slik disse brukes i USA. De av våre studenter som skal til USA har fått et enda større forklaringsproblem enn de hadde før.
Jeg vil tro at et stort flertall av studentene, faglærerne og de som skal ansette våre kandidater ville foretrekke de "gamle" karakterene, men nå er vel skaden skjedd, og politisk og departemental prestisje tilsier vel at det er fåfengt å håpe på reversering.
Absolutt og relativ vurdering
Det er vel rimelig å anta at vi må leve med de nye bokstavkarakterene. Hva så med bruken av dem? Det har foregått en viss diskusjon om hvorvidt karakterene skal reflektere den "absolutte" eller den "relative" prestasjon. Her synes jeg viserektor Malvig, i motsetning til en del andre uttalelser i media, har vært klar på at karakteren skal tilkjennegi den "absolutte" prestasjon. Det er jeg helt enig i. Dersom vi mener å gi en utdanning på et anstendig internasjonalt nivå må vi også "dimensjonere" våre kurs deretter og bedømme prestasjonene i forhold til innhold og omfang. Jeg har ingen problemer med å se at verden utenfor NTNU kan ha et legitimt behov for også å kunne plassere en prestasjon i en relativ sammenheng, men det mener jeg vi bør kunne løse ved å føye til en setning på det endelige vitnemål som sier noe om hvor vedkommende, basert på et veid gjennomsnitt, plassere seg i sitt kull. Det skal selvsagt ikke være en detaljert rangering, men for eksempel:
blant de beste 5% av xx studenter
blant de beste 10% av xx studenter
blant de beste 25% av xx studenter
over gjennomsnittet av xx studenter
under gjennomsnittet av xx studenter
Dette vil være nyttig informasjon for de som skal vurdere/bruke vitnemålet, ikke minst i internasjonal sammenheng, og jeg har problemer med å se at det skulle være vesentlige betenkeligheter ved en slik tilføyelse.
Gjeldende skala og grensen for bestått
For sivilingeniørutdannelsen ved NTNU har vi, fra FUS, fått følgende retningslinjer for hvordan vi skal karaktersette i et emne, basert på en modell hvor en besvarelse gis poeng fra 0 (blank) til 100 (perfekt):
86 – 100: A (fremragende)
76 – 85: B (meget god)
66 – 75: C (god)
56 – 65: D (nokså god)
36 – 55: E (tilstrekkelig)
0 – 35: F (ikke bestått)
Her er to problematiske forhold. Det første har med grensen for bestått å gjøre, og det andre med fordelingen mellom karakterene. I internasjonal sammenheng er 36 poeng (eller %) farlig lavt. Jeg kjenner ikke til noe land som har så lav grense for bestått, og begrunnelsen om at vi skal gi vanskeligere prøver enn "de andre" har jeg liten sans for. Slik jeg og mange av mine kolleger retter en eksamensbesvarelse (ved å gi poeng for den enkelte deloppgave) skal det faktisk ikke så veldig mye til før man totalt sett får akkumulert tilstrekkelig mange poeng til at man "står". En totalvurdering av en slik "på grensen" besvarelse gir imidlertid ingen god følelse med tanke på at dette stempler vi som tilstrekkelig overfor samfunnet.
Krav til gjennomsnittskarakter?
Den lave grensen for bestått er ikke kommet inn som følge av de nye bokstavkarakterene. Tidligere sto man med 4.0 som karakter, og grensen i poeng gikk vel omtrent på samme sted som nå. Når man "fra gammelt" tillot en så lav karakter som 4.0 tror jeg det var ut fra en tankegang om at man kunne akseptere en eller noen få slike ”slengere”, men da opererte man med en grense på hvor lav gjennomsnittskarakter som kunne aksepteres – i min tid, dvs tidlig på 60-tallet, lå grensen på godt og vel 3,0 (3,04) om jeg ikke husker feil, og det var ytterst sjelden denne bestemmelsen kom til anvendelse. Nå er det imidlertid ingen slik grense – jeg vet ikke når den ble fjernet – og vi har i dag studenter som har en overvekt av slike ”slengere”, og som etter gammel regning vil bevege seg rundt og kanskje til og med over 3,5 i gjennomsnittskarakter. Jeg har, uten hell, forsøkt å ta rede på hvor mange som i dag ville falle under en rimelig nedre grense på gjennomsnittskarakteren, for eksempel, en svak D (ca 55%). Jeg frykter at antallet er bekymringsfullt.
Jeg har tatt opp dette spørsmålet med FUS både skriftlig og muntlig, sist på det tidligere nevnte møtet med viserektor. Hva professor Malvig og FUS egentlig mener om dette, vet jeg faktisk ikke, for det virker ikke som om spørsmålet blir tatt helt alvorlig, og begrunnelsen for det synes å være en formening om at studentene aldri vil gå med på noe slikt!? På møtet erkjente for så vidt Malvig problemet, men han gikk langt i retning av å skyve det over til næringslivet. Vi var flere som oppfattet han dit hen at vi fikk sette vår lit til næringslivets vurderingsevne. Skal dette forstås slik at vi skal utdanne en del unge mennesker som vi så håper næringslivet ikke vil ansette (som det de er utdannet til)? Er det ikke rimelig å anta at vi som utdanningsinstitusjon vil bli vurdert vel så mye ut fra nedre som øvre kvartil? Og ikke bare av næringslivet, men også av utdanningssøkende ungdom?
Justert karakterskala
I mitt nærmiljø har vi hele tiden stilt oss uforstående til at vi skal ha "lang" A og E. Det logiske ville vel være at den "videste" karakteren var sånn omtrent på midten, og med en klar avgrensning mot endene? Toppkarakteren A bør være reservert for den virkelig fremragende prestasjon, og da bør den være smalere enn nå. Enda verre er det i den andre enden, hvor E spenner fra det helt syltynne til det absolutt anstendige. Jeg har stor forståelse for at studenter med 54-55 poeng synes det er surt å ende opp med samme karakter som prestasjoner på 36 poeng. Et alternativt forslag er:
100-91: A, 90-78: B, 77-64: C, 63-51: D, 50-41: E og 40-0: F
Her er også "stågrensen" hevet litt, men jeg mener fortsatt at det i tillegg bør innføres et krav til gjennomsnittskarakteren som bør være over 50%, dvs en D.
Ved sivilingeniørutdanningen i Stavanger opereres det, så vidt jeg vet, med en poengfordeling som er i tråd med det alternative forslaget. Vi burde vel klare å harmonisere dette for alle her i landet som tildeler mestergrad i teknologi?
Kvalitet og innsats
Vil man virkelig heve kvaliteten er det andre og langt enklere, men tøffere grep som må tas. Vi hevder at vårt studium forutsetter en innsats på 45 timer, rimelig effektiv, studietid pr uke, men vi aksepterer stilltiende en gjennomsnittsinnsats på ca 30 timer pr uke. Selvfølgelig er det mange som arbeider mer enn dette, men det er også mange som arbeider vesentlig mindre. Vi har tall fra 4. semester som indikerer at ca 25% av studentene i et, her ikke navngitt, studieprogram arbeider mindre enn 22 timer pr uke. Jeg tror det er mange med meg som mener dette er uakseptabelt, men gjennom særdeles liberale gjentaksordninger, kontinuasjonseksamener og dispensasjoner gir vår ledelse til kjenne at de er av en annen oppfatning. Kvantitet er tydeligvis viktigere enn kvalitet.
Entusiasme
Etter mange år med undervisning på dette nivået er jeg overbevist om at den viktigste enkeltfaktor for et godt læringsmiljø er entusiasme, hos både lærekreftene og studentene. Jeg skal ikke uttale meg for skråsikkert om studentenes entusiasme, men jeg opplever den vel ikke som påtrengende. Derimot mener jeg å ha registrert en sørgelig utvikling hva angår entusiasmen hos oss som skal organisere og gjennomføre undervisningen. Vi har nå vært gjennom et tiår med flere tunge og toppstyrte omorganiseringer, og for hver runde synes jeg å merke mer og mer frustrasjon. Så min melding til vår ledelse og våre politikere er at en tynnslitt entusiasme definitivt ikke har fått noe løft av kvalitetsreformen. Neste gang dere skal omkalfatre systemet bør dere kanskje forsøke å selge omlegningen til oss på grasrota før dere trykker den nedover hodet på oss.
Tankekors
Helt til slutt vil jeg utfordre rektor til å komme på banen i disse spørsmålene. Fra mitt ståsted har han vært lite synlig i denne debatten. Det gjelder også delvis ledere på lavere nivåer. For en som mener at vår primære oppgave er å utdanne dyktige unge mennesker for viktige oppgaver i vårt samfunn, er det et tankekors at utdanning synes å være delegert på alle nivåer i vår organisasjon.
Kolben Bell
Institutt for konstruksjonsteknikk |
