LESERBREV

Gunnar Bovim: Ryssdal, lover, fleksibilitet og ivaretakelse. (23.1.04, 09:07)

Det er grunn til å takke Jomar Finseth for at han på vegne av 2fo stiller spørsmål til høringsuttalelsen fra Det medisinske fakultet knyttet til Ryssdalutvalget. Vår uttalelse refererer og gjenspeiler at det ved fakultetet er ulike syn på hva som er den beste måten å organisere universitetene på fremover.

Den ulikheten er vi glade for, og jeg må innrømme at jeg ikke er særlig stolt av at vi ved NTNU så langt har hatt en så unyansert debatt at vi risikerer å bli opplevd som henimot arrogante overfor endringer. Problemet mitt er at jeg ikke tror vi er arrogante og endringsvegrende, men for stor grad av enighet kan gi et slikt inntrykk.

Et universitet skal ikke først og fremst være en arena for enighet, men en arena for gode og åpne debatter der ulike syn stimuleres, ja til og med fremelskes. Derfor håper jeg altså at Finseths utspill kan bidra til at nyansene i debatten stimuleres.

Forholdet til lovverket (Tjenestemannsloven vs Arbeidsmiljøloven) var ikke et hovedpoeng i vår uttalelse, vi skal ikke påberope oss full innsikt. Men som et fakultet i sterk vekst, opplever vi ikke sjelden at det er vanskelig å få tilsatt mennesker så fort som vi kunne ønske det.

For eksempel vedtok Stortinget like før jul at medisinstudentopptaket skal økes med 20% allerede fra sommeren. Det er krevende, og vi skulle svært gjerne få på plass høyt kompetent administrativ personale på fast basis fra 5. januar. Nå må vi i stedet gjennom ganske omfattende prosedyrer, vikariater og vi håper å få tilsatt noen i løpet av måneder. Øvrige ulikheter mellom de to omfattende lovverkene er faktisk ikke veldig iøynefallende.

Et annet poeng som jeg oppfatter at Finseth og jeg er enige om, er at NTNU har noe å hente mht å skaffe en større fleksibilitet gjennom en overordnet personalpolitikk. For et universitet der stadig noen fagmiljø vil øke og andre avta, skulle man tro at vi for eksempel utviklet og brukte gode ordninger for å utveksle personer internt. Slik er det imidlertid ikke.

Så vidt meg bekjent har vi ikke innarbeidete rutiner som hjelper deg til å bytte fakultet om du som ansatt ønsker endringer gjennom å skifte fagmiljø, og kunne tenke deg å jobbe et annet sted. Slik fleksibilitet burde vi etablere og bruke aktivt i et universitet som ønsker å fremstå som europamester på tverrfaglighet. Eller?

Har vi optimale løsninger for å ivareta store eksternfinansierte forskningssatsinger i dag? Jeg tror vi kan få det bedre. Det ville være en fordel om vi kunne knytte til oss gode fagfolk for en begrenset periode på betingelser som ligger mellom dagens vikariatordninger og faste tilsettinger. Kanskje tar jeg feil, og kanskje er det vi som ikke utnytter mulighetene godt nok, men opplevelsen er at andre organisasjoner i større grad har tradisjon for å utnytte ressursene og kompetansen gjennom fleksible ordninger.

Finseth spør hvilket signal DMF ønsker å sende sine tilsatte i denne saken. Det tror jeg vi kan se hverandre godt i øynene på. Fakultetsledelsen ønsker å sikre forholdene både for ansatte og for de faglige utfordringene vi får lov til å utvikle gjennom gode studietilbud og god forskning. Best lykkes vi når vi, som Finseth også sier, deler hverandres visjoner og mål, og arbeider systematisk for å nå dem. Universitetet som arbeidsplass er på lang sikt først og fremst avhengig av at vi utøver god faglighet.

Gunnar Bovim
Dekanus ved Det medisinske fakultet