LESERBREV

Dag O. Engdal: Noen lange tanker om underveis muntlig evaluering (27.1.04, 10:49)

Innføring av kontinuerlig muntlig evaluering underveis i semesteret kan både heve kvaliteten og hemme kreativiteten i klassesituasjonen, alt etter hvordan studentene og læreren takler dette nye systemet, men hva er det viktigste?

Som deltaker i førsteamanuensis Gunnar Fermanns lille forskningsprosjekt høsten 2003, vil jeg dele noen av studentenes erfaringer med kontinuerlig evaluering. Fermann og Bertheussen er nemlig ikke de første som debatterer denne nye formen, da dette opplegget la føringer for mange lange lunsjsamtaler forrige semester, hvor meningene var både delte og sterke. Jeg vil derfor forsøke å sammenfatte noen av de betraktningene vi som studenter hadde på denne formen for evaluering, som vi trodde vi var gjenstand for helt til slutten av semesteret, da det viste seg at § 37 i studieforskriftene var i veien for Fermanns nye prosjekt.

Hvilke kriterier?
Jeg ser av kritikken til Bertheussen at han mener deltakelsesvurdering vil svekke de kreative innleggene og at spennende debatt-tema i like stor grad vil øke aktiviteten i timene: "Å skape interesse er derfor viktigere for å øke aktiviteten i en time, enn det å sette karakterer."

I denne uttalelsen ligger den klare misoppfattelsen jeg erfarer at mange ledere ved NTNU innehar, nemlig at man skal øke alt i antall, i kvalitetsreformens navn. Men er det i en læringssituasjon mest ønskelig å øke aktiviteten i timen, eller er det viktigste å øke kvaliteten i undervisningen? Dermed blir det viktig å spørre seg: Etter hvilket kriterium skal en bedømme om kontinuerlig vurdering er bra eller dårlig? Er det studentenes frihet og velbehag som er viktigst, eller er det en rettferdig vurdering av kunnskapsnivå, og mulighetene til lettere å få gode karakterer som bør vektlegges i en slik diskusjon? Selv mener jeg det er kvaliteten på undervisningen og de faglige resultatene, sammen med rettferdig vurdering, som burde ligge til grunn for å vurdere om det skal åpnes for en slik evalueringsform.

Små grupper og klare retningslinjer
Ved å åpne for at kontinuerlig evaluering skal finne sted, må noen enkle forutsetninger ligge til grunn. For det første må det skje i små klassesituasjoner, der alle har mulighet til å delta, samt at undervisningen blir lagt opp slik at deltagelse blir en naturlig og viktig del. Dette gjennom for eksempel fremlegg og samtaler, fremfor bare spørsmål eller meningsytringer, slik en ofte ser i dag.

Videre må det være klare retningslinjer for hvordan elevene blir vurdert, slik at det ikke kan oppstå usikkerhet om for eksempel kvantitet blir mer vektlagt enn kvalitet i deltagelse. (Er det bedre å være stille enn å si noe dumt? Belønnes gode innlegg, mens dårlige straffes med dårlig karakter?) Videre vil det også fordre en fornuftig vekting i forhold til den skriftlige karakteren, der jeg mener den siste alltid burde veie mest, men at en muntlig karakter likevel kan brukes som grunnlag for å endre standpunkt i et fag.

Setter større krav
Selv om alle disse forholdene ligger til rette, kan det fortsatt være vaskeligheter ved vurdering underveis i semesteret. Blant annet vil det kunne hemme den frie, "kreative" samtalen, der studentene blir redd for å slippe ned garden og åpne sine svake sider og dermed heller ikke spørre de oppklarende spørsmålene. Det kan også hemme dem som på grunn av ulike personlighetstrekk ikke liker å snakke i grupper av fremmede. At en bringer tilbake "trynefaktor-" elementet, som mange har opplevd som svært negativt i grunnskolen, er heller ikke positivt, men en må kunne stole på at lærernes vurderingsevne ikke er helt borte, selv om informasjonen kommer gjennom ørene, og ikke fra en ark.

Alle disse negative faktorene kommer i tillegg til de svakhetene som kan være ved at de forutsetningene jeg skisserte tidligere kan bære svakheter; hva er en liten gruppe, kommer muntlig aktivitet til å telle i det hele tatt, husker egentlig professoren navnene til noen i klassen, og er retningslinjene for vurdering riktige, og blir de fulgt? Likevel hemmer de ikke undervisningen, men setter større krav til læreren og studentene, noe begge gruppene burde kunne tåle.

Førte til høyere faglig nivå
Men som sagt tidligere, mener jeg at undervisningskvaliteten, og en god læringsprosess, burde veie tungt i vurderingen av åpning for denne type evaluering. At Gunnar Fermann hevder at studenter jevnt over gjør det bedre ved en slik vurdering, er ikke et argument i seg selv, men om dette er uttrykk for at de fleste ligger på et høyere kunnskapsnivå enn de får vist ved en tre timers skriftlig eksamen eller en prosjektoppgave, vil dette bli et uttrykk for en mer rettferdig karaktergivning, noe alle burde ønske.

Erfaringene jeg gjorde under Fermanns eksperiment, var at en vurdering underveis også førte til et langt høyere faglig nivå i timene enn hva en ellers hadde kunnet forvente. Vi møtte opp til time, langt mer forberedt enn til noen andre forelesninger, og med et høyt faglig nivå i debattene. Samtalene ble i stor grad fri for "kreative", usaklige meningsinnlegg, som ikke ville beriket den faglige debatten. Dessuten fremprovoserte evalueringen deltagelse fra de som kanskje til vanlig ikke ville sagt noe, men som likevel i stor grad bidro med gode innlegg.

Krevende men god prosess
Derfor vil jeg av mine egne erfaringer, konkludere med at det presset en kontinuerlig evaluering la på studentene førte til en krevende, men god læringsprosess, som tok noe av kvalitetsreformens essens opp i seg. Samtidig er jeg ikke blind for de mange motforestillingene rundt det at en enkelt professor i langt større grad for makt over studentene, og at undervisningen kan bli fri for kreativitet. Derfor vil en åpning for denne type evaluering stille store krav til fakulteter, institutter, lærere og studenter, i alle ledd av gjennomføringen; fra kriterier for evaluering, via opplagg av undervisning og rettferdig karaktersetting, til aktiv og konstruktiv deltagelse fra studentene.

Hvis deltagelsesvurdering er pisken som hever kvaliteten på undervisningen, og de påfølgende bedre karakterene er gulroten for denne, må vel dette være kvalitetsreform i praksis.

Dag O. Engdal
Statsvit.-student