LESERBREV

Gunnar Fermann: Skatteavtalen med USA bør utvides til EU (29.1.04, 18:27)

I praksis fungerer den gjensidige skattefritaksordningen mellom Norge og USA som et positivt bidrag til internasjonalisering av norsk forskning generelt, og spesielt den egeninitierte forskningen som ikke faller innenfor rammen av Norges forskningsråd sine satsingsområder. Samtidig avlaster ordningen universitetenes budsjetter ved at forskerne dermed trenger mindre reise- og forskningsstøtte fra sin egeninstitusjon. Fra et forskningspolitisk ståsted er det derfor mye som taler for at skatteavtalen mellom Norge og USA ikke bør svekkes, men tvert imot bekreftes og utvides til også å omfatte EU.

Arbeidsåret 2001-2002 hadde jeg gleden av å forske i et faglig inspirerende miljø ved Columbia University, New York. Det var en stor kabal som skulle gå opp for å få dette til: En ting var alle de praktiske utfordringer det fører med seg å omplante familien for et år. En annen var å få på plass finansieringen av et forskningsopphold som – skulle det vise seg - falt utenfor rammen av Forskningsrådets programområder.

Hva gjør en forsker som (i) ønsker å ta kravet om større internasjonalisering av norsk forskning på alvor, (ii) oppdager at NFR ikke støtter individuelle prosjekter i særlig utstrekning, (iii) ser at ektefellen må tre ut av inntektsgivende arbeid for et år, og (iv) er seg pinlig bevisst at bo- og reiseutgiftene i og til USA dårlig matcher reduserte inntekter?

Han/hun blir hjemme, eller forsøker å styrke inntektssiden for utenlandsoppholdet på annet vis. For egen del var det tre finansieringskilder som brakte økonomien sånn noenlunde på plass:

For det første en kjærkommen tildeling fra fakultetet som riktignok ikke tok hensyn til at ektefelle og barn skulle være med på lasset (tildelingssystemet er basert på at vi alle er enslige og uten forsørgerbyrde), men som ikke desto mindre reduserte underskuddet i utenlandsøkonomien noe.

For det andre opparbeidede incentivmidler som er et tiltak tidligere statsråd Gudmund Hernes innførte for å styrke veiledning og gjennomstrømning av hovedfag- og doktorgradstudenter. Måtte bare ikke noen finne på å avvikle denne ordningen eller klusse med fordelingsnøkkelen for midlene! I praksis fungerer nemlig disse midlene som et ubyråkratisk bidrag til den frie og forskerinitierte forskning. Slikt finnes det som kjent ikke for mye av.

Men det langt viktigste bidraget til å bringe en nøktern utenlandsøkonomi i balanse var utvilsomt den av norske skattemyndigheter lite verdsatte avtalen om skattefritak for norske og amerikanske forskere som over et lengre tidsrom og i embetsmedfør oppholder seg i hverandres respektive land. Liksom skattemyndighetene og Finansdepartementet ser ordningen som noe av en anomali og et bidrag til å svekke statens inntekter, vil en overflatisk observatør kunne oppfatte ordningen som i overkant attraktiv.

Bildet endrer imidlertid dramatisk kulør om man tar i betraktning at et forskningsopphold i USA påfører store merutgifter, og – for forskere med ektefeller i lønnet arbeid – et betydelig tap av familieinntekter. Om man ikke for alvor mener at familier skal splittes opp over lengre tid, fremstår dermed det tilnærmede skattefritaket som en nødvendig økonomisk forutsetning for å dra på lengre forskningsopphold til USA - om man ikke skulle være single eller mot høye odds blir funnet verdig til å motta NFR sine generøse satser for utenlandsopphold. Fraværet av en tilsvarende skatteavtale med andre land var grunnen til at jeg ikke seriøst vurderte å legge forskningsoppholdet mitt til et annet sted. Storbritannia ville vært like faglig nærliggende.

For ordens skyld vil jeg legge til at vi levde et nøkternt liv i New York, at vi ikke kom hjem med økonomisk overskudd, og at vi knapt beveget oss utenfor aksen hjem-campus under forskningsoppholdet.

Følgende konklusjoner utkrystalliserer seg: I et forskningspolitisk perspektiv må skatteavtalen mellom Norge og USA ses på som et viktig og verdifullt bidrag til å fremme internasjonalisering og til å gi rom for egeninitiert forskning. Avtalen bidrar utvilsomt også til å avlaste fakultetenes begrensede midler til forskningsstøtte. Derfor bør universitetenes ledelse og forskersamfunnets organisasjoner se hverandre som naturlige allierte i å motarbeide forsøk på å svekke eller fjerne avtalen. Her må man kjenne sin besøkelsestid.

Slik jeg ser det er det bare én forskningspolitisk begrensning ved skatteavtalen mellom Norge og USA: Den omfatter ikke sentrale europeiske land Norge trenger å styrke forskningssamarbeidet med. Følgelig bør aktører opptatt av å styrke den europeiske dimensjonen i internasjonaliseringen av norsk forskning arbeide for at Norge inngår en lignende skatteavtale med EU. Spesielt Frankrike vil kunne være mottakelig for et slikt initiativ om forskningsstatsråden ville og vant frem med saken i den norske regjeringen.

Nå finnes det en annen måte å skape større geografisk balanse i internasjonaliseringen av norsk forskning: Man kunne skape likere vilkår mellom USA og EU ved å fjerne skatteavtalen mellom Norge og USA. Da vil imidlertid større balansen skje på bekostning av internasjonaliseringen og barnet kastes ut med vaskevannet.

Gunnar Fermann
Førsteamanuensis i statsvitenskap, NTNU