Med hjertet i myra (7.3.04, 19:19)

Der andre bare ser en surklende sump, kan Asbjørn Moen stå og beundre et fantastisk byggverk av torv og vann.

Denne poetiske beskrivelsen av ei myr er hentet fra en av professorens egne artikler. Og da er det ikke til å undres over at Moen svarer et rungende ja på spørsmål om ei myr kan være vakker.

GLØDER: Professor Asbjørn Moen er glødende opptatt av myrene våre.

– Det aller beste med norske myrlandskap er variasjonen. Vi har faktisk Europas mest varierte myrer, sier Moen.

Nyttig – og vakker
Asbjørn Moen er professor i økologi og naturvern ved Vitenskapsmuseet ved NTNU, og har vært ansatt der i over 30 år. Han er spesielt opptatt av myrene våre, og forteller med smittende entusiasme om landskapstypen han har lagt så mye forskningsinnsats ned i.

Betydelige deler av landarealet i Norge er dekt av myr. I vår landsdel dreier det seg om så mye som 20 prosent. Tidligere var myrene viktige for landbruket. De ble blant annet brukt til utmarksslått og som kilde til torv som kunne brukes til brensel. Men trolske og disige myrer har også inspirert malere og fotografer. Moen er opptatt av myras estetiske kvaliteter, ikke bare det vitenskapelige og praktiske.

– Myrene skaper åpning og variasjon i tunge, skogdekte landskap, sier han.

Mosegrodd
Det er de store forskjellene i klima, fra Sørlandet til Finnmarksvidda og fra øyene langs kysten til strøkene inn mot svenskegrensa, som gjør at Norge kan skilte med svært mange forskjellige typer myrer og tilhørende planteliv. I Finnmark, og også i Dovrefjell-området, finnes såkalt palsmyr. Dette er myr med evig tele. Her finner man karakteristiske torvhauger med en kjerne av is og frossen torv – som ikke tiner om sommeren.

KULTURLANDSKAP: Myra var en gang viktig slåtteområde. Her står en gammel stakkstang igjen.

Den økte gjennomsnittstemperaturen har imidlertid satt palsmyrene i Sør-Norge i fare for å smelte. Palsmyra er derfor en truet naturtype, og Moen synes det er synd hvis menneskeskapte klimaendringer skal ødelegge den.

Torvmose er spesielt godt tilpasset livet på myra. Planten vokser fort, og skaper mye materiale som ikke blir brutt ned i myras oksygenfattige miljø. Slik dannes over tid tjukke torvlag. Det finnes 53 kjente torvmosearter i Europa. 50 av dem vokser i Norge (inkludert Svalbard). Faktisk har Sør-Trøndelag, med 46 arter, flere enn noe annet europeisk land.

Slikt gleder en myrforskers hjerte. Men Moen skjønner at folk flest kanskje ikke blir like begeistret. – De verdsetter nok rovdyr mer enn mose, sier han og ler.

Historisk arkiv Men man skal visst ikke flire for høyt av myra. Når den bygger opp torv, binder den opp store mengder CO2. – Vi bekymrer oss over at regnskogen brennes ned. Men det er bundet mer karbondioksid i myrene enn i den tropiske regnskogen, sier Moen.

HJERTEBANK: Universitetsavisa presenterer NTNU-ere som gløder for arbeidet sitt - og viser det. Har du en kollega som utmerker seg på samme vis? Send tips til: medieseksjonen@adm.ntnu.no.

Hvis myrene tørker, synker vannstanden. Oksygen slipper til, starter nedbrytingen av torva, og karbondioksid som var bundet i myra, blir frigjort. Klimaendringer som skader myrene, kan altså starte en ond sirkel.

Myra kan også fungere som et historisk "arkiv". I torvlagene ligger blomsterstøv fra tidligere tider bevart. Blomsterstøvet kan gi kunnskap om klima, vegetasjon, bosetting og jordbruk for flere tusen år siden. Slik rekonstruksjon av fortida er mulig fordi torvlagene kan aldersbestemmes gjennom måling av radioaktivt karbon.

Hjertebarnet
Asbjørn Moen har faktisk ei favorittmyr. – Det er Sølendet på Røros – ei gammel slåttemyr som ble fredet på 70-tallet, sier han.

Myrene som ble brukt til utmarksslått før i tida, er nå i ferd med å gro igjen. Det er ikke lenger behov for å slå i utmarka for å skaffe vinterfôr til dyrene. Moen og kollegene hans er opptatt av å studere hva som skjer med disse landskapene når de ikke blir brukt lenger. Innenfor en del av Sølendet naturreservat er det tradisjonelle slåttelandskapet gjenskapt gjennom bevisst skjøtsel, og brukes nå som referanseområde i studiene.

Tekst og foto: Svein Arild Sletteng