BREV HJEM FRA MILANO:
Milanesisk for nybegynnere (25.3.04, 09:18)

"Hai il foglio?" spør hun. Har du arket? Blikket blinker iskaldt under den platinablonde hårmanken.

KARNEVAL: Ville tilstander på Piazza Duome.

Jeg er skannet og identifisert som uvitende erasmusstudent, nølende og spørrende foran kortleserne og bommen, en datasal på Politecnico di Milano, forkledd som grenseovergang. Sì, sì, svarer jeg, roter frem A4-arket med de magiske ordene på – navn, studentnummer og hemmelig kode – og holder det opp foran meg. Hun kommer nærmere, rister oppgitt på hodet, freser. ”Det arket kommer du ingen vei med. Det andre! Det med Stempel på!”

LITEN OG SLITEN karnevalsdeltaker.

Kvalifisert for Reodorprisen
Plastkortet med magnetstripe og Politecnicos stempel skulle være ferdig etter fire uker, men var det selvfølgelig ikke. I mellomtiden presset vi, utlendingene, oss sammen foran sperringene med våre sammenbrettede dokumenter og fingrer dirrende av uskrevet e-post. Sorte får babelsk brekende foran verdensvevens beitemarker i påvente av å bli sett til i nåde av Politecnicos mange småkonger og -dronninger. Lengtende etter å kunne smette gjennom et hull i gjerdet, synke ned foran en forhistorisk Mac og et regelverk forfatteren skulle hatt Reodorprisen for: Maks fem pålogginger daglig per bruker. Maks 120 minutter pålogget per dag. Maks 60 minutter sammenhengende online. Tvungen pause i 75 prosent av pålogget tid hvis en logger seg av og vil på igjen. Maks fem bærbare pc-er på nett samtidig, selv om kapasiteten skulle tilsi åtte. Og for all del – ikke flytt på stolene!

JANUAR og kollektivstreik igjen.

Et innfløkt regelverk blant mange i et land der befolkningens instinkt i møte med et nytt er å se etter en måte å omgå det på. I et land der du kan stille klokka etter kollektivtransportstreikene, med universiteter der semesterstart utsettes med en uke uten forvarsel og eksamensdatoen offentliggjøres uka før. Kanskje. I et land der det eneste som er sikkert, er at ingenting kommer til å skje når det er meningen at det skal gjøre det, der Parmalat, Pantani og pensjonsreformer skrives med krigstyper, ethvert tv-program har med minst én lettkledd og spradende ex miss Italia-deltaker, og statsministeren innrømmer at pengene har det bedre i skattebetalernes lommer enn i en statskasse han har fingrene i.

PIRELLI-SKYSKRAPEREN foran Stazione Centrale.

Et godt grep om gucciveska
Men Milano er ikke Italia, protesteres det lenger ned på støvleskaftet. Milaneserne er tyskere, på vei til kontoret klokka åtte mens afrikanerne i hovedstaden og lenger sør fortsatt sover. Milaneserne er kalde og effektive jobbmaskiner, stive i blikket under sprøytemalte, kirurgisk oppstrammede øyelokk, bak brilleglass mørkere enn paraplyhimmelen over dem. Dresset som for drag, klare for krig.

Du er sannsynligvis villig til å tro dem, stemmene fra sør, der du tar dine første prøvende skritt ut i den regnvåte steinørkenen foran Stazione Centrale og vakler ut i storbyen. Verdensmetropolen. Motehovedstaden. I slalåm mellom vodkapikniker, trillebagprosjektiler og patruljerende terroristangrepsutrustede politiflokker skramlende av pistoler og hjelmer og skjold. For det er da du hører henne: Stiletthælenes maskingeværsalve, røykestemmen som skriker: Permesso!, og viker vettskremt til side. Lar den sorte skyggen passere, klakke videre over duer, hundeskitt og tiggere, over filippinske gateselgere med sesongbaserte utvalg – paraply eller blinkende nisselue, for så å brøyte seg inn på buss, trikk eller metro med minkpelspolstrede albuer og et godt grep om gucciveska. Du gir dem rett: ”Dette er ikke Italia.” For aldri har skvulpende Middelhav, klesvaskgirlander og rødvin på piazzaen kjentes lengre unna.

DUOMO: Så klar kan lufta være en bilfri søndag i februar, når smogen ikke ligger over byen.

La mamma!
Det er først etter dager og uker og kanskje måneder i den tro at du slett ikke befinner deg i Støvelland, men i det uorganiserte, sjelløse ingenmannslandet Hvorsomhelst, at det skjer: Kanskje treffer du henne igjen, milaneseren, på den andre siden av dørstokken. Ikke lenger i falsk drag, men fortsatt dronning: la mamma. Regent i sitt eget lille kongerike. Der det ikke finnes fremmede, bare venner en ikke har møtt ennå. Der den tretti år gamle prinsen sitter på gutterommet iført nystrøkne boksershorts, en treretters tirsdagsmiddag putrer over gassblusset, og finansministeren ser dubbet krim fra bunnen av tv-stolen. Kanskje møter bakeren på hjørnet deg med en improvisert brødserenade. Eller du ser den gule smogranden lette en morgen i januar, og oppdager at det er Alpene og ikke tyggegummireklame, det som blinker i enden av de spagettirette gatene.

BREVSKRIVEREN

Om du er riktig heldig, får du et plastkort med bilde og Det Riktige Stempelet på stukket i hånden idet du snubler av skolebussen. Semesteret er slutt, men allikevel: Alt er tilgitt. Og kan hende, når du så forserer sperringene på lovlig, integrert vis, møtes du av et ciao og et hvitt smil fra en falsk, platinablond hårmanke.

DESIGNMETROPOLEN: Cose Commode - behagelige saker.

Milano er Italia, ikke la deg lure. Her sitter karnevalssminken på hele året; så om innbyggernes øyne er bysjelens speil, ser du den ikke før designersolbrillene faller.

Hilsen Ida Nilstad Pettersen
Institutt for produktdesign