BREV HJEM FRA UGANDA:
Afrikas perle (28.3.04, 18:03)

Tenk deg å våkne opp til fuglekvitter, hanegal, skrattende apekatter og stråler fra en raskt stigende ekvatorsol som får deg til å gni søvnen raskt ut av øynene…

Utenfor vinduet vaier palmetrær og andre tropiske treslag du ikke vet navnet på, lett i morgenbrisen. Store dråper av vann etter nattens kraftige regnskyll preller raskt av bladene. Det er deilig og varmt, selv om det vitterlig er februarsola som nettopp har tittet inn til deg. Den gir et fint morgenlys over de slake, grønne åsene som Ugandas hovedstad ligger på.

”Musongo! How are you?”
Utsagnet “Uganda – Afrikas perle” kom fra Winston Churchill under et besøk i Uganda. Siden dette besøket har landet vært nede i en dyp bølgedal under Idi Amin, før det igjen gjør seg fortjent til en slik hedersbetegnelse.

Det er i mine øyne både det naturgitte med et grønt og frodig landskap, og vennligheten til folk som bor her, som forsvarer denne betegnelsen. For folk er virkelig vennlige. Dette har jeg erfart i møte med både ansatte og studenter på universitetet, men også overfor hvem som helst ellers her i hovedstaden Kampala.

KJØLESYSTEM: Fisk på grill...

Det blir gjerne til at man slår av en prat med servitøren på det lokale spisestedet, selgeren på et marked eller en medpassasjer på en overfylt minibuss. Det skal ikke nødvendigvis mange minutters samtale til før man hopper av bussen med et nytt telefonnummer i lomma og en date nær forestående. En del av dette skyldes nok at jeg som musongo (hvit) formelig skriker etter oppmerksomhet bare ved min tilstedeværelse, men likevel...

”Musongo! How are you?” Denne frasen får man høre til stadighet, og om man beveger seg litt utenfor allfarvei, kan man regne med å få en horde av små barn etter seg som ivrig roper ”musongo!”, og de tøffeste av dem drister seg tilogmed til å holde deg i hånda.

Noen ganger kan det bli en aldri så liten overdose av folk, trafikk, rop og skrik og støv for en nordboer. For deler av sentrum er temmelig kaotisk.

MARABOU: Her hjemme mer kjent som Freia-fuglen.

Sjokoladefugl
Det er et utall små og store forskjeller mellom Norge og Uganda, og særlig mange av de små fungerer som et ekstra krydder i hverdagen og kan få øyenbrynene til å heve seg litt ekstra i ny og ne. Her om dagen la jeg merke til en bil med tre fisk dinglende i en snor foran grillen. Det var vel neppe for å få dem ferdig grillet til middagen senere på dagen, at var hengt opp på den måten, ei heller for å spille en musongo som meg et puss, men visstnok for å holde fisken kjølig (i motsetning til inne i bilen) til den var brakt vel i hus.

Apropos dyr, så er det en stork her ved navn Marabou, som faktisk er et langt vanligere syn her enn fisk dinglende foran grillen på biler. Det forekommer meg at det er nettopp denne storken som er avbildet på Freias sjokoladeplater og at den også har gitt navn til den svenske parallellen Marabou. Denne fuglen er ganske myteomspunnet blant folk her, og ironisk nok sies den å være giftig, så giftig at en flue som setter seg på den, ikke kommer fra det med livet i behold. Selv ikke nedbrytende organismer vil gi seg sådanne i vold etter dens død. Om det skyldes det lite fordelaktige utseendet (for den gjør seg utvilsomt bedre i stilisert form på sjokoladeplaten enn i virkeligheten) eller om det er dens trang til å fø seg på avfall er uvisst, men det er neppe noe av dette som er grunnen til at Freia trykket Maraboustorken til sitt bryst.

BREVSKRIVEREN

Sovner til sikader
Det er deilig følelse å sovne om kvelden til lyden av sikader som spiller i mørket, mens dagens inntrykk passerer forbi på netthinnen. En bar fylt av folk som nyter sin øl med sugerør, møtet med en energirådgiver i energidepartementet, rakryggede kvinner med kurver fulle av bananer balanserende på hodet, eller den litt mindre romantiske varianten der banankurven er byttet ut med en parafinkanne...

For Kampala er vel en moderne by, på sett og vis.

Hilsen Lars Petter Bingh
Masterstudent, Energi og miljø