BREV HJEM FRA NEW ZEALAND:
Kunsten å gå over bekken etter vann (2.4.04, 09:08)

Vi studenter ble virkelig terrorisert. Vi ble testet i tålmodighet, utholdenhet og moral, og kontinuerlig motarbeidet på alle fronter.

FORVIRRET: Ann Kristin og Paul aner ikke hvilken kø de skal ta, eller hvor den starter.

Aldri har jeg lengtet sånn tilbake til NTNU som den dagen jeg skulle immatrikuleres for første semester. Jeg trodde jeg visste hva jeg gikk til. Jeg hadde forberedt meg mentalt, smurt meg inn med dobbel dose vennlighet. Likevel greide University of Canterbury å skrubbe den av rimelig kjapt og få kommune-Norge til å framstå som effektivitetens høyborg. Universitetet var rett og slett et univers av uendelige køer.

Kastet fra kø til kø
Siden New Zealand ligner Norge på mange områder, var den amatørmessige organiseringen av opptaket helt uventet. Det er nesten slik en kan stille spørsmål ved universitetets troverdighet. Er det bare et skalkeskjul og en pengemaskin for en terrororganisasjon (de er jo så moderne nå for tiden)? For vi studenter ble virkelig terrorisert. Kastet fra kø til kø, den ene lengre og mer meningsløs enn den andre. Vi ble testet i tålmodighet, utholdenhet og moral, og kontinuerlig motarbeidet på alle fronter.

For mange startet det alt når de skulle plukke opp “enrolement”-skjemaet etter rundt to timers venting. Noen av søknadene hadde nemlig bare forsvunnet! En ekstra stressfaktor ble utdelt til dem som alt hadde betalt skolepengene. Dette beløpet var heller ikke til å finne igjen.

OPPGITT: Norske siv.ing.-studenter har fått nok. Fra venstre: Paul Roger Leinan, Svein-Erik Losnegård, Ann Kristin Engen, Ingvild Aker, Sigrid Kaarstad Dahl og Morten Nielsen Øvrebø.

De som rykket tilbake til start, måtte stille seg i kø for å gjøre “pre-enrolement” fra noen oppsatte telefoner. Køen var av den typen som oppstår i julebordsesongen når alle skal hjem fra byen samtidig, det er minus 20 grader og én tilgjengelig taxi. Når en omsider kom fram til de rette instanser per telefon, gikk en ikke videre til neste steg før en hadde demonstrert en eksepsjonell toleranse for pausemusikk.

”Say gidday”
Jeg var heldig og fikk mitt skjema uten noe om og men. Radig (alt er relativt) passerte jeg “accommodation check-point” og sparte tre timer ved å ta “fast lane” ved internasjonal seksjon. Jeg forstod det likevel slik at eventuell irritasjon som oppstod i ”slow-motion lane”, forsvant som dugg for solen når en nådde målet. Der ventet det nemlig en fruktkaramell, et smil og en av de hyggelige ansatte fra internasjonal seksjon som sa “Gidday”. Som om de ansatte ved internasjonal seksjon ikke hadde nok å tenke på under immatrikuleringen, arrangerte de sannelig også en “Say gidday”-kampanje for å gi utlendingene en varm velkomst.

SAY GIDDAY: Hadde du greid å være irritert på denne gjengen? International Student Support Co-ordinator Dr John Pickering og Say Gidday Co-ordinator Lydia Luo ga utenlandsstudentene en varm velkomst.

I en og en halv time seg jeg sakte gjennom gangene i Commerce Building for å snakke med sjefen sjøl, Head of Deans. Han stemplet litt på ”enrolement”-skjemaet mitt og dirigerte meg videre til Deanene ved de avdelingene hvor jeg skal ta fag. Først etter at disse hadde satt sitt stempel, ville Head of Dean legge kronen på verket og gi det siste stempelet jeg trengte for å kunne betale skolepengene.

Som en oppmuntring på veien blunket han lurt og ga meg en lapp som lot meg snike i køen. Lappen kom godt med det da det viste seg at til og med fag en ikke skal ta, måtte stemples. Det gir ingen mening, en blir for eksempel ikke strøket av noen liste, men stempelprinsippet kan selv ikke Head of Deans rokke ved.

Å NEEEIII! Svein Erik har ett stempel for lite.

Helseforsikret? Du kunne jo tro det…
Universitetet krever at alle studenter må ha helseforsikring. Dermed måtte jeg stille meg i kø for å få papir på at jeg alt hadde forsikring. Selve forsikringspapiret var tydeligvis ikke godt nok.

Vel, om dette skulle være en lite meningsfull kø, var den neste mye verre. I to timer måtte jeg stå for å korrigere en datafeil som automatisk inkluderte en ny helseforsikring i skolepengene, selv om jeg hadde papir på at jeg hadde forsikringspapir. For å holde humøret oppe, gjorde “køvaktene” jobben sin halvhjertet og sjekket først etter en times køståing om folk stod i rett kø. "It was chaos. I saw lots of people yelling at staff. It was actually getting physically dangerous," kunne lokalavisa, The Press, melde dagen etter.

LYKKELIG: Brevskriveren priser seg lykkelig over NTNU-systemet som venter henne til høsten.

Køen for å betale skolepengene var en lett match. Ikke fullt så grei var køen for studentkort, hvor også gamle studenter måtte stille opp av en eller annen uforståelig grunn. Stort bedre ble det ikke av at utstyret brøt sammen med jevne mellomrom og stoppet køen for noen timer.

På slaget fem stoppet alt, uansett hvor mange timer en hadde ventet. Da var det bare å stille seg i ny kø neste dag og prise seg lykkelig over NTNUs rasende effektive system som venter neste semester.

Hilsen Ane Elgesem
Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse