BREV HJEM FRA AACHEN:
Tysktime (13.4.04, 22:30)

”Ich kann nicht so gut Deutsch sprechen,” prøvde jeg å stotre fram. Det er min favorittsetning. Men det hjalp fint lite…

HOVEDBYGNINGEN VED RWTH: Kjedelig i forhold til den på Gløshaugen, mener brevskriveren.

Jeg har valgt å studere et år i Aachen i Tyskland. Vanligvis studerer jeg maskin på Gløshaugen, men var interessert i å prøve noe nytt, og gjerne noe jeg ikke visste om jeg ville klare. Derfor prøver jeg å lære meg tysk. Det er mange opplevelser å fortelle hjem om, men jeg skal prøve å holde meg til noe fagorientert.

Ingen vits med kochen.de
Studiene i Tyskland og Norge er på mange måter ganske like. Spesielt om man ser bort fra prosjektfagene i Norge. Dem har jeg også prøvd å styre unna her nede. Selvsagt fordi tysken min ikke er den beste, men også fordi det finnes få av disse fagene her nede.

Vi har, som i Norge, øvinger hver uke. Derimot er man litt friere her nede. Jeg har ennå ikke opplevd å måtte levere inn en øving. Og jeg har sjelden gjort øvinger på egen hånd. Vi får enten utgitt løsningsforslag (altså ingen vits med kochen.de), eller vi gjør hele øvingen i fellesskap. Og jeg vil gjerne skrive noen ord om hvordan dette kan bli gjennomført.

Følte meg dum i tre kvarter
I faget Kältetechnik (Kuldeteknikk) prøvde vit.ass.’en med et noe annerledes øvingsopplegg, et øvingsopplegg som ikke akkurat var særlig populært blant oss studenter. Må kanskje legges til at det var enda mindre populært blant utenlandske studenter som ikke akkurat behersker det tyske språket flytende (ja, riktig, det er meg).

GAMMEL BY: Rådhuset i Aachen ble påbegynt under Karl den store, det vil si på tidlig 800-tall.

Første øvingsforelesning gikk bra, jeg unngikk blikket til øvingsforeleser hver gang han ønsket at vi skulle tenke og finne fram til et svar. Her skulle jeg vente et par uker med å bidra, tenkte jeg. Øvingsforelesning nummer to ble imidlertid ganske annerledes. Øvingsforeleser påsto oppgaven var svært banal, så han mente det var best han ikke gjorde oppgaven. Det betydde derimot ikke at vi ikke skulle gjøre oppgaven. Han så seg om blant studentene, og blikket hans landet selvsagt på meg.

Han ville at jeg skulle gjøre oppgaven på overhead for de andre studentene. ”Ich kann nicht so gut Deutsch sprechen”, prøvde jeg å stotre fram. ”Ich bin aus Norwegen!” Øvingsforeleser brydde seg fint lite om det (han forsto sikkert ikke hva jeg mumlet om, selv om det er min favorittsetning), så da følte jeg meg svært dum i 45 minutter.

Tenkte å kanskje bli lærer, men…
Har alltid hatt i tankene at jeg muligens skal bli lærer om ingeniør ikke er noe for meg. Vel, min debut som foreleser (uansett språk) ga ikke akkurat mersmak. Var uansett meget glad for at det ble regnet som en lett oppgave, den var slett ikke lett for meg…

BREVSKRIVEREN har, etter skrekkopplevelser i utlandet, slått fra seg tanken på å bli lærer.

Nå er jeg ferdig med faget, og jeg endte som foreleser tre ganger. Dvs at det ikke var mange studenter til stede. Det var ikke fullt så skummelt som jeg kanskje forsøker å formidle. Og jeg må legge til at dette kun foregikk i ett fag. Kanskje i flere fag når sommersemester begynner, hvem vet.

Uansett er det en god følelse å være her nede. Man kan hele tiden begi seg ut på nye, farlige stier, det blir ganske fort en vane. Man tør rett og slett å prøve ting som man ikke gjør i Norge. Det er helt klart verdt et forsøk...

Hilsen Marius Bergsholm
Maskinstudent IVT-fakultetet