BREV HJEM FRA VALENCIA:
Fra en krigsreporters dagbok (18.4.04, 20:30)

Vi har vært under en ukes lyd- og lysangrep, nok til å utløse infarkt hos noen hver.

BY NIGHT: Utsikt fra leiligheten min.

Typisk min flaks. Akkurat idet jeg flyttet til Valencia, dro norgeshelten Carew til Italia. Heldig for meg at jeg er komplett uinteressert i fotball. Av denne grunn gikk skuffelsen over ikke å få to meter mann med en meterpris på et par millioner til nabo, fort over. Deretter tok lykken over.

Spania er usedvanlig tiltalende i september! Tiden går fort unna på stranden og ute på byen, gjerne 4-5 ganger i uken, til langt ut på morgenen. Det setter heller ikke en demper på humøret å flytte inn i en gigantleilighet i 15. etasje sentralt i byen til lavere pris enn et kott på ytre Risvollan (nesten…).

Men så begynte skolen.

Claro, Senorita, mañana....
Liker du administrasjon og papirmøller, er Valencia byen for deg. Jeg har ikke tall på hvor mange timer som har gått med til å fylle ut papirer, løpe rundt på kontorer for å sanke informasjon, og tusle rundt på komplett unødvendige obligatoriske labber og øvinger.

SPEKTAKULÆRT: Valencias "City of Arts and Sciences", tegnet av den berømte arkitekten Santiago Calatrava.

Når det er sagt, legger mye av frustrasjonen seg så fort man har kommet inn i systemet, og man skjønner litt mer av hvordan tingene fungerer. Etter hvert blir det faktisk en vane at læreren dukker opp et kvarter etter at timen har startet, at han går ut midt under eksamen for å røyke, at huseieren konsekvent kommer en halvtime for sent til kafémøtene dere har avtalt, og at treningen alltid starter lenge etter at den skal, på grunn av det obligatoriske kvarteret med generellt pisspreik i gangen først.

Etter at dette har sunket inn, begynner man å jobbe med å lære seg til den spanske hverdagen. Middag klokka to er ikke lengre noe problem, men jeg sliter litt med å venne meg til den obligatoriske siestaen midt på dagen.

FALLAS: To Fallas-figurer som siden skal fortæres av flammer.

Krutt, flammer og kitsj
Nå har Valencias innbyggere nettopp vært under et ukes langt lyd- og lysangrep. Det heter Fallas (http://www.fallas.com/), og går i korte trekk ut på å lage sinnssykt dyre, glamorøse figurer som man plasserer i byens gater mens man skyter opp enorme fyrverkerier hver kveld, drikker store mengder alkohol og går i flotte opptog før man siste dagen brenner opp alle figurene der de står, med en jublende tilskuerskare rundt. Nok til å gi et lett infarkt til en hvilken som helst HMS-arbeider hjemme i trygge Norge.

Selv om man er under konstant fare for å bli angrepet av kinaputter og å få redusert hørsel av alle eksplosjonene, er dette en vanvittig opplevelse som anbefales til alle uten hjerteproblemer! Denne festivalen sier litt om Valencia i sin generellhet. Her er det et helt utrolig uteliv, og man lar ingen sjanse til å holde en real folkefest gå fra seg.

Valencianerne
Innbyggerne i Valencia er ikke bare glade i å feste, de er også utrolig gjestfrie. Alle jeg har møtt, er fullt innstilt på å gjøre oppholdet vårt bra, og er også veldig glad om de får vise fram landet og kulturen sin i samme slengen. Det er nesten til å bli litt flau av, jeg er ikke helt sikker på om de samme spanjolene hadde fått like varm og åpen mottagelse hjemme.

BREVSKRIVEREN på vinterferie i Santa Cruz på Tenerife.

Om man går litt ekstra inn for å møte spanjoler, for eksempel ved å melde seg på idrettslag og organisasjoner, eller flytter inn med spanske studenter, er det mye lettere å lære seg språket. Det tar sin tid å komme inn i når man ikke kan noe fra før, men det er absolutt mulig, og det er veldig gøy når man begynner å få det til. Det er nok det viktigste jeg har fått ut av oppholdet mitt hittil. Hvis jeg bare klarer å få inn den gjenstridige siestaen også nå, så skal jeg si meg fornøyd.

Hilsen Ingrid Nytun Christie
IME-fakultetet