BREV HJEM FRA SØR-AFRIKA:
Hjem fra en annen verden (21.4.04, 09:20)

Litt ventetid i et fly er ikke lenger et irritasjonsmoment.

FORELDRELØSE: På Osizweni drop-in centre får mer enn 50 foreldreløse barn mat og omsorg på dagtid.

Jeg sitter i flysetet mitt og ser ut over flyplassen i Johannesburg. Jeg er på vei hjem og har akkurat fått høre at flyplassen er stengt. En tordenstorm har tatt over kontrollen, og vi må vente. Uvisst hvor lenge. Jeg ser oppgitt ut av vinduet og tenker på flyene jeg må nå for å rekke norsk julefeiring.

Samtidig tar jeg det hele med stoisk ro. Jeg har ventet mye det siste halvåret og blitt vant til at uforutsette ting tar overhånd over mine nøye planlagte tidsskjema. Bussen kommer kanskje ikke. Det gjør kanskje ikke personen jeg skulle møte, heller. Og hvis hun kommer, er det ofte flere timer senere enn avtalt. Litt ventetid i et fly er ikke lenger et irritasjonsmoment.

Farlig, fattig, dramatisk
Jeg tenker tilbake til da jeg kom til Sør-Afrika første gang. Da fløy vi over Cape Town og over imponerende fjell, skyskrapere og Robin Island, der Mandela satt fengslet så altfor lenge. Så svingte flyet og vi startet innflygningen. Under oss bølget det i et landskap av skur, tett i tett i lange rader som fulgte landskapet.

FRIVILLIGE: Disse kvinnene driver Osizweni drop-in centre på frivillig basis. De får ingen lønn, og dagsenteret får ingen støtte utenfra.

Jeg ble hentet på flyplassen og fikk beskjed om å låse bildøren og om at vi for all del ikke måtte stoppe langs motorveien som gikk gjennom disse områdene. Da kunne vi bli ranet, overfalt og kanskje drept.

Mitt første møte med Sør-Afrika var ganske betegnende. En fattigdom som er like slående som naturen er vakker, og en kriminalitet og voldsstatistikk høyere enn de høyeste skyskraperne. Og i bakgrunnen er hele tiden den dramatiske historien om kampen for menneskerettigheter og demokrati som lyktes.

”Vi går ut fra at alle er hiv-smittet”
Den første gangen jeg var i Sør-Afrika, var jeg utvekslingstudent i medisin, og hadde praksis på fire forskjellige sykehus. På alle avdelinger møtte jeg aids-pasienter. ”Vi går ut fra at alle pasientene er smittet,” sa de. Det gjorde alt enklere. For et flertall av innlagte pasienter var jo smittet.

De fleste av pasientene visste det nok ikke. Ikke alle forstod det. Men alle hadde nok sett folk rundt seg bli syke og dø. Når over 20 prosent av befolkningen er smittet med hiv-viruset, har alle sett det. Mange ganger. Legene hadde også sett det tragiske sykdomsbildet av aids utallige ganger, men uten å kunne gjøre så mye med det. De kunne ikke gi medisiner for å stoppe utviklingen av aids. Det var for dyrt for de aller fleste, inkludert det offentlige helsevesen. Legene var oppgitte og brydde seg ikke. De hadde sett for mye, kunne gjøre så lite og hadde altfor mange pasienter til å ha mer empati igjen.

BOLIGSTANDARD: Mange familier bor i slike skur bygd av bølgeblikk.

Spesiell opplevelse
Når jeg nå sitter på flyet fra Sør-Afrika, er det ikke etter å ha jobbet på sykehus. Denne gangen arbeidet jeg med en hovedoppgave i samfunnsmedisin om aids-problematikk. Jeg bidro til et større forskningsprosjekt med fokus på barn som har mistet foreldrene i aids, ved Heard, et tverrfaglig aids-forskningssenter ved University of Natal.

Jeg intervjuet organisasjoner som arbeidet med barn og familier, og også noen foreldreløse barn og familiene deres. Det var en helt spesiell opplevelse å gå i de fattige områdene og høre deres historier. En hverdag så fjernt fra min studenthverdag i Norge. De fleste familiene bestod av bestemødre som tok seg av opptil sju barn, uten annen inntekt enn sin egen pensjon.

En av familiene lot meg sitte på den eneste stolen de hadde. Resten av møblene hadde blitt ødelagt da taket på huset deres hadde falt ned noen dager før. Vi snakket om problemene deres, som var enkle. ”Vi er sultne! Jeg vet ikke hvordan vi skal få nok mat,” sa en desperat mor til tre. ”Vi har ikke klær,” sa en annen. ”Jeg vet ikke,” sa en tredje, ”jeg har levd så lenge med problemene mine at de har blitt hverdag. Jeg ser dem ikke lenger.”

LÆRESTEDET: University of Natal i Durban.

Barna hardest rammet
Sør-Afrika har hatt en eksplosiv økning i antall hiv-smittete de siste ti årene. Epidemien kommer i bølger. Først kommer smittebølgen, der et økende antall blir smittet. Det tar tid å utvikle aids. Derfor kommer sykdomsbølgen noen år etter. Til sist kommer dødsbølgen, som Sør-Afrika er på vei inn i nå.

Med denne kommer også et stort antall foreldreløse barn. Barna er kanskje dem som opplever epidemien hardest. Det er ofte barna som må ta seg av sine aids-syke foreldre, og som må ta støyten i et samfunn der det fortsatt er et stort stigma knyttet til aids. Når foreldre blir syke og familien mister inntekt, har de ikke råd til å la barna gå på skole. Det er oftest jentene som ikke får fullføre skolegangen. De må gå hjemme og stelle for syke foreldre og ta seg av resten av barna. De mister sin barndom og mulighet til utdannelse. Sjansene for at de kommer til å vokse opp til og leve i desperat fattigdom, er stor. Mange av de foreldreløse barna ender opp som gatebarn, prostituerte og kriminelle. Dette kommer til å bli et stort samfunnsproblem i framtiden dersom det ikke gjøres noe for disse barna. Barna jeg møtte, hadde kanskje en liten sjanse. De fikk nemlig stipend til skolegang av en frivillig organisasjon.

BREVSKRIVEREN

Men nå sitter jeg altså på flyet hjem til norsk julefeiring. Etter to timer har stormen stilnet nok til at flyet kan lette. Bak meg legger jeg slumområder med bølgeblikkskur og tiggere på gaten. Bak meg legger jeg familiene jeg møtte, og drar hjem til en annen verden.

Hilsen Marte Jürgensen
5. års medisinstudent, nå i praksis ved Molde Sjukehus