Mer lønn enn fortjent (7.6.04, 11:34)

For mye lønn kan bli for mye av det gode, i hvert fall hvis en er gartner med knappe ressurser. For andre har lønna blitt ett av de viktigste kjennemerkene ved Gløshaugen.

ALLTID OG OVERALT: I sommerhalvåret er det alltid noen som står i med graving, planting, skjæring, klipping, luking eller vanning.

Det skal ikke mange solstrålene til før studenter og ansatte trekker ut til grøntområdene rundt Gløshaugen. Noen slanger seg på benker og irrgrønne plener, andre foretrekker energikrevende aktiviteter som ballek eller frisbee. Rundt dem er det alltid noen som står i med graving, planting, skjæring, klipping, luking eller vanning.

Kompani i blått
Alt sammen må til for å holde grønnsværet i sjakk, og i spissen for arbeidskompaniet står gartnerne Gunnar Flack og Karl Erik Høvde. De har vært på Gløshaugen i henholdsvis 34 og 32 år, og vet det som er verdt å vite om det som spirer og gror. For om lag 30 år siden var de med og plantet ut 1800 trær og 6000 busker på området. De forteller at trærne i all hovedsak var lønn importert fra Tyskland. De kom som små, puslete stengler og vokste seg raskt store og staute. I dag lyser de løvrike kronene mot deg hvor du enn snur og vender deg.

Gartnerne syns det nesten blir for mye av det gode. – Ensformig og litt kjedelig, dessuten frøsetter den seg og dukker opp overalt. Rene ugraset, innvender Flack. Han kunne tenke seg flere innslag av for eksempel blodbøk og oppstammede syriner.

Arkitekten bestemmer
- Det blir ikke plass til en mer eksklusiv beplantning, som de andre universitetene har, påpeker Karl Erik Høvde. Begge ønsker at de kunne hatt mer innflytelse over beplantningen.

VETERANER: Karl Erik Høvde (t.v.) og Gunnar Flack har til sammen 66 års gartnererfaring på Gløshaugen.

I dag skjer mesteparten av nyplanting i forbindelse med oppføring av nye bygg. Da er det også byggarkitekten som får bestemme hvordan uteområdet skal se ut. De lokale gartnerne får bare ansvaret for pass og vedlikehold. Flack og Høvde er skjønt enige om at arkitektene ikke alltid har vært like heldige med løsningen. De har eksempler på at bed som er plent umulige å holde fri for ugras, og busker og trær som forkrøples fordi de får for lite sol.

Jentene luker, gutta slår gras
Gartnerne er i en gruppe på fem som har ansvaret for hele utearealet på 150 dekar. I tillegg kommer Marintek og Valgrinda. I de mest hektiske sommermånedene får de forsterkninger fra et kobbel skoleelever på sommerjobb. Og her er det en gjennomført arbeidsdeling: Jentene står krumbøyd og luker bed, mens guttene oser rundt på små gressklippertraktorer og ser ut til å ha det mye artigere. Har du lurt på hvorfor?

UGREIT: Noen bed er plent umulige å holde fri for ugras.

- Forklaringen er ganske enkel, sier Høvde. - Det nytter ikke å sette guttene til luking. De gidder ikke å gjøre jobben skikkelig, det blir bare tull! Jentene er flittige og mer tålmodige!

Han legger til at de er helt avhengige av sommerjobberne for å holde anlegget så noenlunde i sjakk. - Sesongen følger skolenes sommerferie. I år kom våren ekstra tidlig, og lukehjelpa kunne med fordel ha kommet mye tidligere.

Drev eget gartneri
Fram til 1999 hadde universitetet eget gartneri på Valgrinda. Gartneriet produserte sommerblomster, geranier og løkblomster til rabatter og blomsterkasser. Det bidro også med utsmykning til forksjellige begivenheter og arrangementer. Nå blir alle blomstene kjøpt inn ferdigprodusert.

- Savner dere gammeltida?

- Nei, det er en befrielse å slippe helgevaktene, sier Høvde kontant.

SJELDEN: Dette prakteksemplaret av en hengeask står på Valgrinda og er sjelden på våre breddegrader.

- Jo, for jobben har blitt mye kjedeligere, innvender Flack. - Bedene har også blitt dårligere. Før satte vi ut mellom seks og åtte tusen sommerblomster. Nå er antallet redusert til halvparten. Vi kjøper inn store kvanta for å få ned prisen og må dermed redusere antall sorter. Bedene var mer varierte og finere før, synes Flack.

300 år gamle trær
De eldste trærne på Gløshaugen er om lag 300 år gamle og står ved Infohuset og Internasjonalt hus. Et lønnetre ved Sentralbyggene anslås å være 250 år. Samme alder har antakelig ei gedigen eik på Valgrinda.

Mange trær har blitt borte de senere årene i forbindelse med nybygg. Ingen av gartnerne vet nøyaktig hvor mange som står igjen. Derimot kan de fortelle at det er 25 forskjellige arter. Blant de sjeldneste er ei hengeask, som det ikke fins mange av på våre breddegrader.

Tekst og foto: Synnøve Ressem