LESERBREV

Tore R. Jørgensen: To stater i fred? (20.6.04, 17:31)

Det har vært en diskusjon mellom Bassam Hussein, Lars K. Berge og meg om den kontinuerlige krigen mellom Israel og deres naboer. Krigen er ødeleggende for alle parter. I motsetning til hos oss som kan diskutere rett og skyld uten at realitetene preger vår hverdag, fører partene en krig på "liv og død". En slik kamp vinner oftest den sterkeste. Jeg er redd det er Israel. Derfor mener jeg den allmenne palestiner har mest å vinne ved en fredelig utvikling.

Begge parter begår overgrep mot menneskerettighetene. Verst er det etter mitt syn at fanatikerne på begge sider ødelegger mulighetene for barn og unge til å få et godt liv i kampen for "prinsippene". Men hva gjør man vel ikke når man har (samme!) Gud på sin side. Martyrene på begge side havner i samme Paradis får vi tro og kan fortsette kampen der om hvem som representerer den rette forståelse av Guds vilje på jord. (Jeg regner meg som ikke-troende og lever mitt liv nå.)

Partene fører også en strid om sympati i en tro på at man kan vinne krigen ved å få andre på sin side. Det minste vi som bes om å ta part i striden, kan gjøre er å være så ærlige vi kan, men det er vel tvilsomt om en av partene kan få mange nok på sin side og derved "vinne" krigen. Jeg tror derfor heller ikke "sympatikrigen" vil føre til en løsning.

På 70-tallet begynte palestinerne å få sine første tilhengere av betydning i vår del av verden. Mitt inntrykk var og er at støtten var like mye en generell politisk kamp mot den multinasjonale kapitalismen med USA og Israel i nøkkelposisjonene. Vi fikk en underlig allianse mellom de radikale i vesten og de fundamentalistiske innen islam. Alliansen vant fram bl.a. i opprøret mot Shah-en "USA-lakeien" i Iran, men resultatet ble neppe slik de vestlige radikale modernistene hadde tenkt seg.

FN vedtok å opprette to stater (en jødisk og en palestinsk) i 1947 i det området britene hadde mandat til å styre etter at Osmanerne (tyrkerne) led nederlag i første verdenskrig. Hverken de arabiske palestinerne eller de arabiske nabostatene aksepterte opprettelsen av staten Israel. Følgelig ville de heller ikke opprette en palestinsk stat. Den første arabiske staten som annerkjente vedtaket var Egypt etter fredsslutningen med Israel på 70-tallet.

Det er med andre ord feil å tro at staten Israel har vært det viktigste hinderet for opprettelsen av en palestinsk stat. Fremdeles er det sterke arabiske krefter som kjemper mot at det skal være to stater. Det er hovedgrunnen til at palestinerne ikke har en egen stat på linje med Israel.

"Ved opprettelsen ble 700.000 mennesker fordrevet fra sine områder, blant annet som et resultat av den sionistiske militsens massakrer på palestinske landsbyer." skriver Berge. Ja det har også jeg forstått, men hovedgrunnen er likevel at de arabiske nabostatene gikk til krig mot den nye staten Israel og at Israel fordrev palestinerne som følge av krigen. Uten krigen ville de fanatiske av israelerne ikke hatt mulighet for å gjøre som de gjorde. Også da skapte krig og terror mulighet for Israel til å utvide sine grenser.

Som Berge håper jeg at grensene fra 1967 kan legges til grunn for to stater og at de begge kan "vinne" framtiden i naboskap til glede for nye generasjoner. Imidlertid strider dette mot ytterliggående sionister og islamister sine gudegitte forestillinger. Begge parter gjør sitt ytterste til å hindre en fred som vil ødelegge deres visjoner:
- en jødisk stat i nesten hele området.
- en islamsk stat i hele området.
Noen ganger får man nesten inntrykk av at de ytterliggående på begge sider driver et (u)avtalt samspill.

Selv om striden avgjøres av andre enn oss som diskuterer på NTNUs nettsted, synes jeg det er en demokratisk rett/plikt å gjøre seg opp en mening - og å gi uttrykk for den. Mitt syn er kort sagt: Støtt alle krefter som vil ha to "jordiske" stater, støtt de modererende kreftene som ikke misbruker palestinerene til andre politiske/religiøse formål og ta avstand fra all terrorisme på begge sider i krigen.

Tore R. Jørgensen