LESERBREV

Torbjørn L. Knutsen: Retorikk og politikk... (1.7.04, 14:14)

Trondheims politikere har falt for ideen om å flytte hele Dragvoll til Gløshaugen. Det er ikke overraskende. Det som er overraskende er at så mange i universitetsmiljøet er enige med dem.

For lokalpolitikernes standpunkt er neppe fundert på hensynet til universitetets beste; de er mer opptatt av at gjennom et nytt, gigantisk Gløshaugenprosjekt skal statlige tilskudd i milliardklassen strømme inn i en hardt presset kommunekasse.

Poenget ble klart illustrert i to lederartikler som Adresseavisen trykket 1. juli. Den ene latterligjorde planene om Torvet og advarte mot "overvisjonære arkitekter"; den andre omfavnet entusiastisk den "spennende" ideen om å flytte Dragvoll, for da kan "Trondheim få et tett, sentralt lokalisert universitet på Gløshaugen".

Begge ideene er naturligvis like latterlige. Begge to er utslag av overvisjonære planleggere som er sluppet løs på en vergeløs by. Grunnen til at Adresseavisen likevel vurderer de to så forskjellig, ligger i hensynet til hvem som skal betale regningen. Ombyggingen av Torget må betales av kommunen. Når bølgene går høyt i den diskusjonen, så er det fordi lokalpolitikk i all vesentlighet dreier seg rundt bruken av lokale skattekroner.

Når det gjelder utbygging av Gløshaugen og flytting av Universitetet på Dragvoll, er det staten som må punge ut ­ det er i det minste dette lokalpolitikerne regner med. Derfor står de i skjønn forening rundt ideen om flytting. For statlige penger vil de alle ha. Og det er ikke småpenger det her dreier seg om. Det er snakk om milliardbeløp, og de vil få store økonomiske ringvirkninger for byen.

Av den grunn liker lokalpolitikerne ideen. Av den grunn er de entusiastiske. Av den grunn finner de på så mange retoriske grep og overbevisende argumenter at de etterhvert begynner å tro på dem selv ­ mens det i realiteten er pengene de tror på.

Hvis disse lokale politikerne nå kan overbevise en håndfull overvisjonære støttespillere toneangivende partier og i Stortingets budsjettprosesser, blir flyttingen et faktum.

Derfor er det nå viktig å skille snørr fra bart: Lokalpolitikerne er trollbundet av drømmen om statens skattekroner som skal strømme til byen og sysselsette lokale arbeidere og entreprenører ­ som i sin tur betaler skatt til kommunen... Dette er naturligvis gode ting. Det er naturlige for lokalpolitikere fra alle partier å ha dette som mål. Poenget er: At det er ikke universitetspolitikk! Disse argumentene angår til syvende og sist ikke en diskusjon om universitetets beste.

Det er derfor foruroligende at så mange av universitetets egne folk nå synes å falle for politikernes retoriske grep. For hvis vi lar lokalpolitikernes glinsende retorikk blandes sammen med spørsmålet om hva som er NTNUs beste, blir universitetsmiljøet en brikke i lokalpolitikernes budsjettpolitikk. Våre arbeidsplasser ­ et av Norges største universitetsmiljøer ­ blir redusert til en finanspolitisk salderingspost.

Torbjørn Knutsen
Institutt for sosiologi og statsvitenskap
Dragvoll