LESERBREV

Trond Andresen: Psykologi og ideologi i NTNU-styret (9.8.04, 14:13)

Jennifer L. Bailey - som en blant mange NTNU-lærere - kritiserer NTNUs styre for den enstemmige beslutninga om at NTNU Dragvoll skal flyttes ned til Gløshaugen-området. Denne kritikken er jeg enig i.

Et av hennes poenger er at beslutninga er grovt udemokratisk:

"An essential element of a democratic society is reasoned debate about important issues. ...... If we are even to play at democracy, these issues should be openly discussed. If there is a convincing case to make, then the leadership should make it to those of us who are to suffer most from it. ...... To dismiss out of hand as misinformed the opinion of a significant portion of this university community is to suggest that democracy itself is a faulty concept. "

Sitat slutt.

Prinsipielt antidemokratisk
Jeg kan slutte meg til hvert ord, men det er noe vesentlig som mangler: Bailey ser ut til å tro at hennes argumentasjon, som bygger på det prinsipp at de som berøres mye av et forslag, bør ha sterk eller til og med avgjørende innflytelse på om det blir satt ut i livet (dvs. "demokrati"), er gangbar i styret.

Da er det viktig å være klar over at den rådende ideologi i næringslivsstyrer - og dessverre også i økende grad i universitetsstyrer - er prinsipielt anti-demokratisk. (Jeg baserer meg her i stor grad på egne erfaringer som dissident i NTNUs styre i de tre årene 1999 - 2001.) I engelsktalende land har denne ideologien fått betegnelsen "managerialism", og det skrives mye om den (finnes det noen norsk betegnelse?). Men få av dem som er preget av den, er seg dette bevisst. Det er derfor nødvendig å tale tydelig om "managerialism", både for å bevisstgjøre universitetsbefolkninga, og for kanskje i noen grad å vaksinere de minst dogmatiske styrerepresentantene mot denne ideologien.

Friskfyraktig
Et hovedelement i "managerialism" er at den er friskfyr-aktig anti-demokratisk: å fatte beslutninger som skaper protester hos dem man styrer, sees på som en bekreftelse på at man gjør en god jobb! Det er et tegn på handlekraft, på "lederskap", på "endringsvilje". Det viser at man er "visjonær".

Alle disse honnørordene gjør at protester bare blir en bekreftelse på at man gjør det rette. Derfor er det fåfengt å bruke demokrati-argumentet overfor styret -- det har bare legitimitet blant det store flertallet som ikke har makt.

Vei i vellinga
"Managerialism" har også andre interessante særtrekk. Disse særtrekkene kan etter min mening i stor grad forklares ut fra den psykologiske dynamikk som virker i et styre og i hodene på dets medlemmer. For eksempel er det viktig for alle å vise at "man virkelig gjør noe", og en metode er å forandre på ting hele tida, også slike ting som fungerer bra og som ikke trenger å endres. Dermed setter man spor etter seg (bygger monumenter over seg sjøl), og blir husket som det styret (eller de styrerepresentanter) som gjorde vei i vellinga i en "stivnet og lite endringsvillig organisasjon".

For karrierebevisste studentrepresentanter f.eks., er det storveies å være med på slikt. For de akademiske representantene, som har langt mer kunnskap, livserfaring og is i magen, virker andre mekanismer: ønsket om fred, ideer om at hvis man går med på X, så kan man kanskje få medhold i Y seinere - og sist men ikke minst: uviljen mot å være dissident, ønsket om å være med på laget.

I styret er det et sterkt konformitetspress, man formanes om "å være lagspiller". Det hersker en slags korpsånd, basert på en følelse av at det hele tida er "tog som går", om at den nådeløse konkurransen der ute ikke gir oss alternativer, og at man knapt har tid til å drøfte dem. Med et slikt klima vil dissidenten lett kunne føle seg som en "forræder", fordi man - "enten man liker det eller ikke" (for å bruke en yndlingsformulering fra de ivrigste managerialister) - vil tape diverse avgjørende slag hvis ikke alle står sammen.

Stormannsgal ideologi
Den samme følelsen gjør det nærmest illegalt å fortelle universitetsbefolkninga om hva som skjer på styremøtene - f.eks. om uenigheter, hvem som sa hva og med hva slags argumentasjon etc. Stemninga av at man arbeider under et nådeløst ytre press, forsterkes av de nye talemåter som er innført i universitetets styrer: Studentene er blitt "kunder", universitetet er blitt en "merkevare", osv.

Et siste særtrekk som jeg skal nevne her, er at "managerialism" er temmelig stormannsgal. De som er gjennomsyret av denne ideologien har høye tanker om seg sjøl. Om man har konkret kompetanse fra vitenskap, forskning, undervisning er sekundært -- man er "leder" og da kan man lede alt mulig, også et universitet.

Retorikk og taktikk
Nå er ikke styret homogent. Det er fire eksternt oppnevnte representanter (før var det to, og da var det 13 styremedlemmer mens det nå er 11). Disse fire kommer typisk fra næringslivet, og har "managerialism" som internalisert tenkemåte, dvs. de reflekterer lite over dette fordi for dem er det bare slik ting "naturlig er". Men når de møter (det de oppfatter som) naive og foreldede tenkemåter om "demokrati" og "akademisk frihet", er piggene umiddelbart ute. Da tar de i bruk sin rike erfaring i retorikk og taktikk fra maktkamper i næringslivet, og mellom eiere og ansatte.

I dette spillet blir de universitetsansattes representanter ofte tapere, fordi de har lite erfaring fra slikt og gjerne vil tro det beste om "kollegene" i styret (man er da lagspiller, man er da konstruktiv). Og student"representantene" nøyer seg for det meste med å gratulere seg sjøl med at de sitter i et årntli Styre sammen med slike toppfolk. De eksterne representantene er meget bevisste på hvilke psykologiske knapper det må trykkes på hos de internt valgte, og klarer dermed i alt for mange saker å presse gjennom sine kjepphester. De akademiske representantene har gått fra å være universitetets maktutøvere og premissgivere, til å kjempe en defensiv kamp hvor de nærmest er fagforeningsrepresentanter (men uten streikerett), som må lirke med dem som har styringsretten i håp om at ting ikke skal bli så ille som det først så ut til å bli.

Heller proffevelde enn konsernstyre
Skal man forstå det stormannsgale styrevedtaket om å flytte NTNU Dragvoll til Gløshaugen-området (enstemmig vedtak - ingen protokolltilførsler(!)), må man etter min mening gjøre det på bakgrunn av de psykologiske og ideologiske fenomener som jeg har beskrevet ovenfor. La meg legge til at størrelsen på et styre har stor betydning. Når det bare er 11 personer (det skal jo være "handlekraftig" må vite, for togene går jo hele tida, "enten vi liker det eller ikke"), kan man få vedtatt temmelig merkelige ting gjennom manipulasjon og stemningsbølger.

Sånt sett finnes det store likhetstrekk mellom styrer i kapitalistiske samfunn, og sentralkomiteer i kommunistiske partier. Prosjektmakeri og ødeleggende beslutninger forutsetter at forumet som behandler og vedtar dem, har avgjørende makt, men ikke for mange representanter. Hvis man derimot har en forsamling som f.eks. NTHs professorråd anno 1985, med 110 medlemmer og månedlige møter, blir noe slikt nærmest umulig. For i en så stor forsamling vil det alltid være tilstrekkelig mange som ikke lar seg rive med, som tør å si høyt det flere andre føler men tier om: at keiseren ikke har klær på. Da punkteres ballongen. Så i lys av dette vil jeg - som ellers ikke har spesielt sterk tro på professorers demokratiske sinnelag når de gis all makt - mye heller ha det utskjelte tidligere "proffeveldet" enn dagens "konsern-styre".

Trond Andresen
Teknisk kybernetikk