LESERBREV

Egil H. Olsvik: Bitterhet for kunnskap (BFK) (10.8.04, 14:18)

I det følgende vil jeg benytte anledningen til å utrykke noen generaliserte og noen løse oppfatninger av trekk ved akademisk ukultur.

En klok, åpenhjertig og om jeg tør si det: – svært vakker kvinne, oppfordret meg forleden til å begynne å tenke mer selvstendig. Der og da hindret min stolthet meg fra å innrømme riktigheten av hennes påminnelse, og den retoriske kården ble så trukket. Denne defensiviteten skyldes i hovedsak at jeg i løpet av min studietid nok har fått en begynnende og ondartet form for yrkesskade: ufolkelighet med preg av åndshovmot. Det sies at felles skjebne er felles trøst.

”Something is rotten...”
Akademias Forente Fakulteter av har vært mitt hjemland de siste syv årene, og de forskjellige regionene praktiserer en varierende innvandringspolitikk. Noen er strengere enn andre. En av mine svært takknemlige oppgaver har bestått i å drive opplæring i Akademisk som annetspråk for våre nyeste landsmenn og -kvinner. Like rørende som deres iver etter å lære, er det triste ved at bare noen få vil bevare sin håpefulle drøm om å bli self-made scholar. Fullverdig oppholdstillatelse er selvfølgelig forbeholdt de få, og selv de ”heldige” må tåle å bli satt under åket til den regionalt regjerende åndsfyrsten. Først etter ti år med tungt, tungt gruvearbeid, kan man få komme opp i de høye tårnene. Men: i løpet av en uke kan man kanskje forvente to dagers klarvær. På sikt kan kombinasjonen av slik usikkerhet og skuffelse være skadelig.

Bitterhet for kunnskap (BFK)
En norsk mann går i snitt i 14 år med ubehandlede psykiske problemer som bare forsterker seg. Prognosen for min yrkesskade er altså dårlig. I et worst-case-scenario vil den tilta i styrke og ende som en Bitterhet for kunnskap (BFK). Tilstanden pregs av en kontra-filosofisk innstilling som kjennetegnes av rigiditet, sarkasme og en generalisert vilje til å sabotere andres ideer. I vår region (Universitetet i Bergen) er det kun et kjent tilfelle av sykdommen, men det antas at antallet bærere er betydelig. Sykdommen kan smitte via veiledning, og tidlige prediktorer er da en opplevelse av vill-ledning, ledsaget av en viss bibliofobi.

Ved et fremskredent stadium vil den syke i en tiltagende rate få opplevelsen av det å være misforstått og undervurdert av alle andre autoriteter enn en selv. Slik vil den rammede sakte men sikkert vikle seg inn i en selvhatende sløyfe. I ekstrem grad minner tilstanden sterkt om den mer velkjente paranoia kverulantis, som blant annet kjennetegnes av en aggressiv selvhevdelse og en sterkt overdreven mistenksomhet.

BFK’s hatobjekt: den akademiske dandy
Da BFK antas å ha utviklingsmessige komponenter, antas symptomene også å ha en funksjonell verdi ved at de virker kompensatoriske. BFK skaper altså forventninger hos pasienten som det er viktig å være klar over.

Som en følge av endringene i de sykes endrede perseptuelle skjema vil deres person-persepsjoner også endres. Ofte vil de ha en tendens til se i andre det de selv drømte om å være: en akademisk dandy – som er glad som bare faen! Den karakteristiske destruktiviteten skyldes derfor et eksplisitt krav om at andre også skal martyrisere seg på bibliotekets skranke.

Smittevern ved nærvær av BFK
Hvis man erfarer seg utsatt for en BFK-smittet, finnes det i hovedsak fire relevante alternativer: (A) prøv å endre habitat, gjerne kombinert med selv-administreringer av ethyl-baserte sedativer i væskeform, (B) iverksett kontra-induserende prosesser ved å demonstrere genuin (”normal”) bibliofili på en omsorgsfull måte i tråd med den smittedes offerstatus, (C) tradisjonell eller mer moderne eksorsisme (psykoterapi), (D) en kombinasjon av de foregående, som vel også er den mest utbredte strategien.

Det akademiske nisseverksted
Avslutningsvis bør det igjen understrekes at BFK er en relativt sjeldent forekommende tilstand. Særlig gjelder dette de mer ”tunge” tilfellene. I tillegg er det også tegn i tiden som kan virke forebyggende. I stille naivitet kan man jo drømme om fremveksten av flere, og mindre læresteder som ville kunne ha karakter av nisseverksteder.

I så fall tror jeg at eksportverdien av Akademias varer og produkter ville kunne øke betraktelig, i og med at de da ville være både behøvde og ønsket. Dette ville antagelig kunne gjøre BFK til et kulturelt sett tilbakelagt stadium, slik tilfellet vel også er med besettelser av onde, lure demoner?

Egil H. Olsvik
Universitetsstipendiat i filosofi
Universitetet i Bergen