LESERBREV

Svein Lorentzen: Skjebnetid for Dragvoll (16.8.04, 11:38)

Da det i juni ble kjent at NTNUs ledelse hadde satt fortgang i å utrede en samlokalisering av NTNU rundt Gløshaugen, ble de aller fleste av oss tatt på sengen. Tidligere var dette en støvete ikke-sak, som meget få så noen som helst mening i. Men med ett var det en hastesak, hvor rektor kreativt introduserte et "smalt tidsvindu", som vi forsto kunne smekke igjen nærmest når som helst.

Saken ble derfor overlatt de administrative lederne i kommune og universitet, som begge har vist at de er visjonære og resultatorienterte konserntenkere. Og før vi fikk gnidd søvnen ut av øynene, var det ­ i følge vår egen direktør 90 prosent sjanse for en rask flytting av Dragvoll-miljøene til Gløshaugen eller nærliggende områder.

Ingen av oss som arbeider på Dragvoll ble spurt om vi synes det er en god idé å flytte fra et av Europas best egnede universitetsområder for å fylle de siste hullene på Gløshaugen. Spurt ble heller ikke de som forgjeves har forsøkt å få mer arbeidsrom på Gløshaugen, om de ønsker å bli tilført to av de største fakultetene ved NTNU, og kanskje 10.000 nye studenter.

I midten av juni skrev jeg en artikkel i Adresseavisen: "Flyttesjau uten mening". Responsen var spontan og sterk: I løpet av få dager fikk jeg fra tilsatte både på Dragvoll og Gløshaugen en rekke klare meldinger om at mange delte min oppfatning av at dette er feil sak på feil tidspunkt, og at offentlige milliarder bør anvendes på helt andre og mer prekære områder enn et prestisjeprosjekt med høyst tvilsom effekt. Mange har senere skrevet innlegg i Adresseavisen og i Universitetsavisa, med samme entydige budskap. Saken ruller likevel videre: Rektor tar det hele med knusende ro, og avventer et forslag fra de to hardtarbeidende direktørene. Først når dette foreligger har man noe å ta stilling til, lyder det lakonisk og logisk fra universitetets ledelse.

Når flere og flere av oss ser med dyp bekymring på det som nå foregår, er det fordi vi tror at universitetsledelsen tar grundig feil. Ikke bare i selve saken, men like mye i antakelsen av at det kommende forslaget fra direktørene vil være utgangspunkt for en åpen og ubundet prosess, hvor alle blir hørt og alle argumenter veid og målt.

Etter min vurdering vil vi i det øyeblikk det foreligger et anbefalt forslag fra både kommune og universitetsledelse, langt på vei ha en sak som i kraft av sin egen tyngde vil gli raskt og effektivt gjennom bystyre og NTNU-styre. Det vil da være knyttet så mye penger og prestisje til saken, at de som fortsatt sitter i vinduskarmen når rektors smale tidsvindu smekker igjen, med høy grad av sikkerhet vil falle ned på bordet som fanger.

Derfor er det antakelig nå Dragvoll-flyttingen egentlig blir avgjort, og ikke når konklusjonene foreligger. Og derfor er det nå at alle krefter som har mulighet til å påvirke prosessen, må ut i åpent lende. Dette gjelder selvfølgelig alle oss som forlengst har tonet flagg, og pekt på det vanvittige i å gi slipp på Dragvoll som framtidig utviklingsområde for NTNU.

Men først og fremst gjelder det at den relativt fåtallige, men til sammen mektige gruppen av valgte ledere nå kjenner sin besøkelsestid, og på prinsipielt grunnlag punkterer denne saken før den kommer ut av kontroll. Uten sammenlikning viktigst er her dekanene, som utgjør en blytung, realpolitisk maktfaktor ved NTNU. Hittil har det fra dekanhold vært en nærmest øredøvende taushet. Det er derfor på høy tid at noen spør: Hvilken prinsipiell holdning har våre valgte dekaner til flytting av Dragvoll-miljøene?

Dette gjelder Gløshaugen-dekanene, hvor svært mange tilsatte venter på å bli tatt med på råd, og samtidig høre hva lederne mener om en fortetting av Gløshaugen fra Dragvoll. Aller mest gjelder det likevel de to Dragvoll-dekanene, som med sin taushet forundrer hundrevis av tilsatte, som lurer på hva deres ledere mener om en utsettelse på ubestemt tid av det nye bibliotek-bygget, og en videreutvikling av Dragvoll som inntil nylig ble betraktet som en selvfølge. Hvor er Jan Morten Dyrstad og Petter Aaslestad?

Svein Lorentzen,
Program for lærerutdanning