LESERBREV

Svein Kristiansen: "Når styret og jeg er enige, blir det full fart ... !" (2.9.04, 13:41)

Dette uttalte Per Ivar Maudal da han i sin tid søkte universitetsdirektørstillingen. Og ingen skal beskylde ham for å gjøre dette mottoet til skamme.

I løpet av det første halve embetsåret har han dette på merittlisten: Høringsuttalelsene som entydig gikk imot Ryssdal-utvalgets forslag om å fristille universitetene var historie for ham og ble lagt suverent til side. Neste skritt var å starte implementeringen av den nye universitetsloven som ennå ikke forelå som Stortingsmelding. Og før sommerferien inviterte han styret til å utrede flytting fra Dragvoll til Gløshaugen eller muligens en annen samlokalisering. Hva dette vedtaket egentlig innebærer, er fremdeles noe uklart. Ingen skal imidlertid ta fra ham at det for tiden tas djerve grep for å riste av oss inntrykket å være byråkratiske og sidrumpete på NTNU.

Som en kanin opp av hatten
Det er også andre interessante sider ved lederstilen. Universitetsdemokratiet har som kjent vært basert på kollegiale beslutningsprosesser. Om vi skal ha ansatte istedenfor valgte ledere på alle nivåer, er det forskjellige meninger om. Men et minstemål av medvirkning burde fortsatt være mulig.

Samlokaliseringsvedtaket ble trukket opp som kaninen av hatten. Ingen drøfting utenfor veggene i Hovedbyggets vestfløy. Og før trykksverten i oppslaget i Adresseavisen om saken var tørt, var ledelsen i dialog med Trondheim kommune og andre eksterne interessenter. At vi som en statsinstitusjon har en Hovedavtale som skal sikre at de ansatte har medbestemmelse i saker som har betydning for arbeidsforholdene våre, har åpenbart minimal interesse. Ansatte, instituttledere og dekaner får nøye seg med å skrive av seg eventuelle frustrasjoner med innlegg i Universitetsavisa.

Er det så skralt?
Det er tilsynelatende bakstreversk å etterlyse rasjonelle argumenter når store visjoner skal lanseres. Enhver må jo skjønne at det er klare fordeler med å ha et samlet campus, sier rektor. Og for å sitere ham videre: "Er det vi interne som har problemer med å fokusere lenger ut enn dit nesa rekker?"

Vi universitetslærere skal kanskje ikke slå oss på brystet, men de fleste av oss er ikke verre husmenn at vi har en forestilling om at forskning og pedagogisk utvikling skjer gjennom internasjonal publisering, deltagelse på konferanser, invitasjon av gjesteforskere og forskningsfri i utlandet, for å nevne noe. Men det imponerer åpenbart ikke de verdensvante i ledelsen. Det er greitt nok at studentene ikke vil flytte seg mer enn høyst nødvendig, men å etterlyse som Torbjørn Digernes, større konkurransekraft og økt globalisering og dessuten krisemaksimere studentrekrutteringen er i drøyeste laget.

Universitetsledelsen og styret kunne kanskje starte med en drøfting av statusen for utviklingen tverrfaglig virksomhet på NTNU: Hvor stort omfang bør den ha, hvordan har vi lykkes og hva er det som bremser prosessene? Kanskje det ikke er så skralt, og noen smale disipliner skal vi vel også ha i fremtiden.

Vitalisere et skrantende sentrum
De fleste kan vel være enige i at universitet som er samlokalisert og som dessuten har tett tilknytning til studentboliger og randsoneinstitusjoner, har klare kvaliteter. Dette toget har imidlertid gått for lenge siden i Trondheim. Med god hjelp fra kommunen ble det lagt kjepper i hjulene for en utbygging rundt Gløshaugen. Derfor har vi i dag en ekstra campus på Dragvoll og studentbyer lokalisert blant annet på Moholt og Steinan.

Det blir derfor patetisk at kommunen nå skal bruke NTNU til å vitalisere et skrantende sentrum. Vi skal med andre ord fortette og lappe på et område som allerede er kaotisk både arkitektonisk og trafikkmessig sett. Men dette er ikke noe problem dersom man følger fylkesordførerens innsiktsfulle råd og satser på grensesprengende arkitektur. Om dette skal forstås bokstavelig eller i overført betydning, skal være usagt. Det er åpenbart en liten pris å gi avkall på et velfungerende anlegg på Dragvoll og et stort ekspansjonsareal. Og om ikke dette er nok, sitter Giske på øverste forvaltningsnivå og garanterer for gildet. Universitetsdirektøren har åpenbart satt store og viktige hjul i bevegelse.

På tverke med ansatte
Universitetsledelsen har skjønt at samlokaliseringsspørsmålet stopper fremdriften av et biblioteksbygg på Dragvoll. Det haster derfor med en avklaring, og man kan lese seg til at dette innebærer et styrevedtak ved årsskiftet.

Dette er imidlertid kort tid dersom man skal få fram et seriøst beslutningsunderlag til styret. Sannsynligvis er dette umulig, og da er det nærliggende å mistenke ledelsen for å vifte opp så mye støv at saken får sitt eget liv og fremdrift. Så langt har prosessen fokusert på arealbehovet, men dette er bare en flik av det som må klarlegges.

For å nevne noen viktige punkter. Hva slags campus vil dette bli: Byggeform, vrimlearealer osv. Dessuten har det vidtrekkende konsekvenser hva slags flytteprosess vi tenker oss: Hvor mange byggetrinn og over hvor lang tid? Hva er konsekvensene for studier og forskningsaktiviteter i denne fasen, og hvordan vil flytteprosessen i vid forstand svekke kjernevirksomheten? Hva blir de økonomiske konsekvensene for den faglige aktiviteten? Og dersom dette skal være selvfinansierende: Hvem skal kjøpe Dragvoll og tilliggende arealer? Og hva med vår nye allierte: Når kan kommunen få vedtatt en reguleringsplan og hvilken sikkerhet har man for at denne blir realisert?

Den siste ideen om å legge Elgeseter gate i tunnel gjør det fristende å tenke på fremdriften i byens tidligere og pågående vegprosjekt. Dermed er nok kommunaldirektør Westerbergs forståelse av kort sikt mest sannsynlig, det vil si minst 10 år. Og til slutt: Dersom universitetsledelsen ikke skal komme helt på tverke med sine egne ansatte, bør de kjøre en vesentlig mer åpen prosess, involvere og lytte til disse. Dette dreier seg om mer enn å skissere arealplaner og drive butikk med Dragvoll som innsats.

Svein Kristiansen
Leder, Forskerforbundet ved NTNU