KOMMENTAR:
Har publikum, mangler forskere (26.9.04, 17:18)

Hvor var de 1.700 NTNU-forskerne som ikke deltok på Forskningstorget forrige helg?

Anslagsvis 10.000 mennesker besøkte Forskningstorget i Trondheim. Hundre personer fra NTNU var involvert i gjennomføringen av arrangementet. Av disse var i overkant av halvparten studenter, og resten ansatte. Skreller vi bort de som hadde administrative oppgaver, står vi igjen med omtrent 40 vitenskaplig ansatte. Det betyr at ca. 1.700 forskere ikke deltok i årets største skippertak på formidlingsfronten.

En liten paleontolog
I 1993 kom det en film på kino som het Jurassic Park, og i løpet av kort tid ble mange barn dinosaureksperter. Om alle blir paleontologer gjenstår å se. Men etter min mening er dette et godt eksempel på vellykket forskningsformidling, selv om det kanskje ikke var regissør Steven Spielbergs fremste intensjon.

"Billig" allmennrettet formidling, sier du kanskje?
Ja, kanskje det. Men det traff barna. Formidling er ikke bare popularisering av oppsiktsvekkende forskningsresultater, ført i pennen av journalister. Forskning er metodikk, teorier, feltarbeid – et sammensurium av usikkerhet og en ikke-eksisterende sannhet. Hva er så galt med å formidle akkurat det: jakten på en "sannhet" - som drives av nysgjerrighet? Hva var det som gjorde deg så nysgjerrig?

Barn og unge er nysgjerrige av natur. Hvem vet; for lille Per og Kari er kanskje minilab’en eller skihoppsimulatoren på Forskningtorget med på å bestemme hvilken vei de velger om noen år.

En lite politisk korrekt tanke
Forskningsrådet definerer "allmennheten" som barn, eldre, du, jeg, politikere, journalister, forskeren i naboblokka. Med andre ord: en sammensatt og nyansert mengde hjerner – noen som suger til seg alt, andre som har nok med eksisterende innhold. Er det for ambisiøst å putte alle i en og samme bås?

En jeg kjenner har en bok på kontoret sitt som heter "Science in public – Communication, culture and credibility", og er skrevet av Jane Gregory og Steve Miller. I den står det noe om at en opplyst allmennhet bare er en romantisk forestilling.
Kanskje det.

I rapporten "Befolkningens forhold til forskning, vitenskap og teknologi" som Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) laget i 2001 heter det imidlertid at "Befolkningen viser bred interesse for forskningsstoff i massemediene" og "Nordmenns kunnskapsnivå er i internasjonal målestokk høyt".

I tillegg kan vi ta for oss seertallene til NRK-programmene Newton og Schrödingers katt, samt nettstedet Forskning.no, der NTNU er medeier. De er svært høye og viser samtidig en merkelig tendens: Voksne ser ut til å like disse redaksjonenes "enkle" form for forskningsformidling.

Målgruppen til Newton er barn i aldersgruppen 8-12 år. Seerundersøkelser viser at tre fjerdedeler av seerne er voksne. Forskning.no ønsker å nå ungdom fra 15 år til 25 år, men bare 26 prosent av de som klikker seg inn er i målgruppen. Resten befinner seg i aldersgruppen 25 +.

Hvorfor formidle?
Rekruttering er en ting. Penger noe helt annet.
I dag er det kroner og øre til sosialhjelp og bistand som ser ut til å fremprovosere flest reaksjoner blant folk. Men dagsordenen endres. Hva skjer den dagen Dagbladet eller NRK Dagsnytt bestemmer seg for å stille spørsmål knyttet til forskningens politiske, økonomiske og sosiale verdi, og stiller seg kritiske til forskningens legitimitet i et samfunnsperspektiv? Er det da forskere skal begynne å formidle?

Vitenskapelig ansatte vet godt hva de 303 kroner per innbygger som går over statsbudsjettet og rett i lomma på forskningen brukes til. Men – en kan ikke forvente at allmennheten gjør det så lenge folk som bor på gamlehjem må legge seg klokka halv sju, og vi har 70.000 fattige barn her i landet. Det er vel ingen tvil hvem som vinner allmennhetens sympati. Og da er det nemlig for sent.

Hvorfor ikke formidle?
Det står i Universitetslovens paragraf 2.4 at "Institusjonene har ansvar for å formidle kunnskap om virksomheten og for å utbre forståelse for og anvendelse av vitenskapens metoder og resultater, både i offentlig forvaltning, kulturliv og næringsliv.” Men hva hjelper det når tidspresset og resultatkrav herjer i forskning og undervisning? Hvem skal ta ansvaret for å sette formidlingen på dagsorden? NTNU har ikke et helhetlig system som ivaretar formidlingsbiten, noe som tyder på at paragraf 2.4 ligger langt nede i rektor Hiis Hauges skuff. Fakultetene må ta skjeen i egen hånd når de skal forvalte lovskriften.

Hittil er det bare Det medisinske fakultet, med dekanus Gunnar Bovim i spissen, som har gjort en synlig innsats. For fire år siden startet de formidlingsprosjektet, som har båret frukter; formidlingsterskelen er lavere og media er ufarliggjort. De har bygget en formidlingkultur – noe som er stikk i strid med tradisjonen. For "pr-kåt" er normalt sett ingen hedersbetegnelse ved universitetet.

AUDITORIUM FOR ALLMENHETEN: Når hadde forskere ved NTNU sist et publikum på 10.000 mennesker? Så mange besøkte Forskningstorget i Trondheim forrige fredag og lørdag. Foto: NTNU Info/Rune Petter Ness

Modig humor
Bildet av den mytiske forskeren med hvit frakk og bustete hår, i et mørkt laboratorium, omkranset av reagensglass med boblende innhold, er stort sett borte. Heldigvis.

Bildet allmennheten har av forskning og forskere skapes av de som formidler. Og de er modige, disse få som stikker seg fram. De gjør seg synlige for allmennheten, og med ett blir mengden potensielle kritikere flere; alle har lov til å si hva enn de måtte ønske om forskningen - og forskeren.

Nå går nok verden videre selv om ikke alle er like flinke til å formidle. Men, hvis en skal ta utgangspunkt i Forskningstorgets besøkstall, forskningens legitimeringsbehov, og sist men ikke minst – barns nysgjerrighet – så bør terskelen for å delta senkes.

Modige og uhøytidelige forskere med selvironi og humor. Det ønsker jeg meg til jul. Og til neste høst holder 400 NTNU-forskere teltmøte på torget, ikke sant?

Av Beate Horg