LESERBREV

Gaute Løken: I krig og kjærlighet (29.9.04, 10:49)

I krig og kjærlighet er allting lov. Vel, nesten da. Og selvmordsbombing er ikke en av dem!

Det er trist å se hvordan enkelte argumenter blir hakket uhemmet i stykker kun fordi de er politisk ukorrekte eller/og gir negative assosiasjoner til verdensbildet.

I denne artikkelen i Dagbladet slaktes en muslim (Basim Ghozlan) som forfekter et langt fra politisk korrekt synspunkt.

Han mener at "Selvmordsbombing er lov hvis man dreper fienden og ikke uskyldige mennesker. Hvis krigen er lovlig, sett fra islamsk synsvinkel, og hvis man ikke har mulighet til å ramme fienden med andre midler enn å ofre sitt eget liv, er dette lov."

Selfølgelig skal det svært mye til for å oppfylle disse premissene, og det er åpenbart at de selvmordsbombere vi ofte hører om, bryter drastisk med premisset om ikke å ramme uskyldige mennesker. Selvfølgelig kan man diskutere hvem som er "uskyldige mennesker", men dersom man legger godviljen til kan en jo tenke seg at han her mener alle som ikke står i direkte militær opposisjon.

De fleste av oss vil se på selvmordsbombing som noe uhyrlig og avskyelig, men det samme kan sies om krig. Er det ikke uhyrlig å bombe et militært mål hvor det eksempelvis arbeider forskere?

Sett i dette lyset blir det latterlig å hakke på Ghozlan for "at han faktisk legitimerer drap" slik Petter Eide i Amnesty International gjør. Som om det er noe spesielt med å legitimere drap. Det gjør man jo hele tiden når det gjelder krig. Er det ikke å legitimere drap å si at det er legitimt å skyte en soldat i fiendens hær, så vet ikke jeg.

Så dersom man ser for seg et scenario hvor en fiende er ute etter å drepe deg og dine, og du kun kan skade fienden, og derved redde dine frender ved å ta på deg et belte med dynamitt og sprenge deg selv og fienden i lufta, så er vel i grunnen denne en like militær handling som å skyte en rakett på motstanderen for å oppnå det samme målet.

Jeg vil absolutt ikke at det jeg over sier skal tas til inntekt for legitimering av selvmordsbombing. Men jeg synes det er trist når en ikke, på teoretisk grunnlag, kan forsvare en forferdelig handling uten å få annet enn propaganda tilbake. Når man sier noe med et slikt stort premiss er det dårlig at motdebattantene overser premissene, går rett til konklusjonen og fordømmer den på grunnlag av at man antar at premissene er brutt.

Det vil si at man her antar at det er selvmordsbombingen som foregår i Palestina som forsvares. Det kan veldig godt tenkes at det er den psykologiske effekten av utspillet, men skal man argumentere ut fra hva den masse-psykologiske virkningen av et utspill er, eller skal man fokusere på det som faktisk blir sagt?

Det er tydelig at både Eide og Jan Petersen mener at det er det psykologiske aspektet som er både viktigst og riktigst å fokusere på. Og det er jo forståelig. For sett fra en politikkers synsvinkel er det jo ikke hva man sier som teller, men at det høres bra ut, slik at man oppnår større tillit og dermed flere stemmer. Sukk! For en verden!

Pettersen sier altså i den samme artikkelen at "Selvmordsbombere bidrar til en opptrapping av volden som rammer både palestinere og israelere så vel i Israel som de palestinske områdene og forhindrer fredelige og konstruktive løsninger". Ja, det er klart at dette er fullstendig riktig. Men hva i all verden hadde det med saken å gjøre? Det eneste fellesmomentet med utsagnet til Ghozlan er ordet selvmordsbomber. Men at det er forskjell på teori og praksis har tydeligvis gått Petersen fullstendig hus forbi.

Ghozlan nevnte ikke noen faktisk hendelse eller noe spesifikt sted, så hvorfor blir disse trukket inn? Selvfølgelig kan en hevde at en teoretisk diskusjon kun har verdi dersom man relaterer den til virkelige hendelser. Men at teori og praksis her er sammelignbare kan en sette et stort spørsmålstegn ved.

Kanskje en burde ha lagt fra seg "la oss tråkke på andre for selv å komme høyere opp"-tendensen på ungdomskolen. For det er klart at det er dette som er konsekvensen. Ghozlan kommer her med et politisk ukorrekt synspunkt, og gribbene hiver seg over ham for å selv forfekte sine "bedre" og "mer opplyste", eller skal vi kalle det for "populære" synspunkter. Synspunkter som egentlig ikke har noe med det som blir sagt å gjøre.

Gaute Løken