LESERBREV

Svein Lorentzen: Over stokk og stein (29.9.04, 14:50)

Med spørsmålet om en umiddelbar sammmenslåing av NTNU og HiST har flyttesaken fått en ny dimensjon, som ytterligere understreker behovet for å dempe råkjøret. Det bør fortsatt være god strategi å utvikle kartet i forhold til terrenget, og ikke omvendt.

Det er ikke mer enn tre måneder siden den nye universitetsdirektøren sendte sjokkbølger inn blant NTNUs ansatte, ved en tilnærmet forhåndskonklusjon om å flytte 10.000 studenter og to av våre største fakulteter fra Dragvoll til det overfylte Gløshaugen-området.

I et tempo og med en ressursbruk som bare de mektigste og mest dynamiske direktører kan tillate seg, har saken utviklet seg fra det mange av oss oppfattet som en dårlig spøk til et spill om titusenvis av studenter, tusenvis av ansatte, og et ukjent antall milliarder norske skattekroner.

Med universitetsledelsens velsignelse, og med et hasteforslag i bystyret i bunnen, har Per Ivar Maudal og Magnus Heide Westerberg - fra sidelinjen assistert av høgskoledirektør Ole Brønmo - på tre måneder utredet et byggeprosjekt som under normale forhold ville tatt flere år, kanskje tiår. Her har ingen konsulent- eller arkitektfirmaer hatt ordinære arbeidsdager, det er tegnet og regnet med bare de største størrelser, i trygg forvissning om at prosjektet er like visjonært og viktig som innsatsen tilsier. Og det aller viktigste har vært å holde høyt tempo.

Tidshorisonten er meget smal, har vi fått vite. Trondheim kommune har hastverk, og saken må være avklart i løpet av kort tid. Så mye har det hastet, at en helt ny stilling som prosjektdirektør er opprettet over natten.

På ett område har imidlertid visjonene glimret med sitt fravær. Det gjelder enhver tanke på at et slikt gigantisk omstillingsprosjekt neppe lar seg gjennomføre uten åpenhet, dialog og tillit i organisasjonen. Og vi snakker ikke om et hvilket som helst større industrikonsern, men en statlig kunnskapsorganisasjon med dype, demokratiske røtter.

Når arbeidstakerorganisasjonene har begynt å stille kritiske spørsmål til alt hastverket, og når et stort antall ansatte har motsatt seg en Dragvoll-flytting til Gløshaugen, er alle motforestillinger feid til side med det samme argumentet: Saken haster. Toget går. Først langt ut i 12. time har rektor håndplukket en arbeidsgruppe, som skal løse en oppgave som på få uker er ganske umulig: å analysere og vurdere de ulike sidene ved flytteprosjektet, og å gi disse en forankring i universitetsorganisasjonen.

Så sprang en aldri så liten bombe: På et åpent møte i "Professorforum" kunne kommunalråd Åse Sætran Hovland fortelle at Trondheim kommune nok ønsker å avhende sin mye omtalte kontorblokk i Holtermannsvei, men ellers slett ikke har hastverk når det gjelder en eventuell omlokalisering av høyere utdanningsinstitusjoner i Trondheim. Tvert om: Kommunen er fullt ut innforstått med at NTNU velger sitt eget tempo. Dette var for to uker siden, på et møte hvor rektor og prosjektdirektør ellers ble entydig fortalt hva ansatte på Gløshaugen og Dragvoll mener om hastesaken.

Så skulle man kanskje tro at dette førte til at det heseblesende tempoet ble redusert, og at universitetsledelsen trakk et lettelsens sukk over endelig å kunne begynne prosessen i rett ende, med åpenhet, dialog og tillit som nøkkelord. At hensynet til den nedslitte blokken i Holtermannsvei alene skulle være noe vektig moment i en så stor og kompleks sak, burde falle på sin egen urimelighet.

Det vi opplever er det motsatte. Kommunaldirektør Westerberg uttaler seg som om Dragvoll allerede er solgt. "Det er utmerket rullatorføre på Dragvoll", sier Westerberg flåsete til lokalavisen på Strinda, og legger gjerne ut i detalj om hvordan hans utredere ser for seg boliger for unge og gamle på statens områder. Og - for å få en påkrevd ny hastverksdimensjon inn i saken - spilles nå Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) - inn som pådriver. Flere av oss har lenge ment at en samling av NTNU og HiST kan gi så vel faglige som organisatoriske fordeler.

Men ingen - og aller minst NTNUs rektor - har hittil hatt hastverk i saken, snarere tvert imot. Men nå haster det. Ledelsen ved HiST, som lenge har ønsket en tilnærming til NTNU, hadde 20. september et møte med NTNUs ledelse, og rektor Eivind Hiis Hauge kunne umiddelbart meddele sine dekaner "at HiST nå vil ha et klart svar fra NTNU på om universitetet ønsker en sammenslåing". Dette legitimerer ny hurtigtogsfart, hvor så vel flytteprosess som institusjonssammenslåing skal avgjøres i løpet av få måneder.

At det heller ikke nå er tenkt på at dette gjelder dramatiske endringsprosesser for titusenvis av mennesker i til dels meget ulike organisasjoner, framgår tydelig av at hele HiST "i startfasen" er tenkt som et åttende fakultet ved NTNU. Stort bedre går det neppe an å demonstrere at dette primært gjelder brikker i et gigantisk byggeprosjekt, hvor kommunen får solgt sine eiendommer, overtatt ønskede arealer på Dragvoll, og i tillegg får fullført uløste veiprosjekter rundt St. Olavs Hospital. HiST blir - etter ledelsens ønske - en fullintegrert del av NTNU, mens NTNU blir enerådende byutvikler i aksen Øya - Gløshaugen.

At dette skjer uten medvirkning fra og diskusjon med alle oss som skal fylle mastodonten med god undervisning og forskning, synes ikke å bekymre. Heller ikke at det i den påtenkte sammenslåingsprosessen ikke foreligger noen kontakt eller former for planlegging mellom potensielle fellesmiljøer ved NTNU og HiST, før NTNUs ledelse nærmest på sparket ber aktuelle miljøer ved institusjonen om å "utrede hvilke konsekvenser en sammenslåing vil få". Og raskt, må vite. Hvilken organisasjonsutvikling er dette? Og hvilken saksbehandling?

Mot denne bakgrunnen er det nå - mer enn noen gang - maktpåliggende å spørre: Hvorfor alt dette hastverket? Det er ikke lenger nok med besvergelser av den typen vi har hørt helt siden juni, og senest fra Per Ivar Maudal i Universitetsavisa tirsdag: "Det er nå vi må avgjøre disse sakene. Muligheten byr seg neppe senere."

Jeg spør: Hvorfor er det nå vi må avgjøre disse sakene? Hvordan vet Maudal at "muligheten byr seg neppe senere"? Og spørsmålet stilles ikke fordi jeg - og svært mange med meg - ikke ønsker å bidra til en utvikling som kan styrke de høyere utdanningsinstitusjonene i Trondheimsregionen. Det er faktisk nettopp det vi ønsker. Men vi ønsker at prosessene starter i riktig ende, og at de tar den tid som kompliserte endringsprosesser bør ta i demokratiske organisasjoner. I dag sitter ansatte både ved NTNU og HiST som tilskuere til en forsert prosess som ingen av dem har bedt om, og ingen har hatt mulighet til å delta i. For alle andre enn noen få ledere er spørsmålene i de igangsatte prosessene langt flere enn svarene.

Maktpåliggende spørsmål er: