LESERBREV

Kolbein Bell: De og oss (4.10.04, 14:27)

Rektor er bekymret for ”de og oss”-syndromet mellom Dragvoll og Gløshaugen, eller motsatt, og ønsker å fjerne det ved å flytte Dragvoll. For de fleste av oss tror jeg dette er et kulturbetinget begrep og som sådant lite bekymringsfullt, og det vil heller ikke forsvinne om vi fysisk kommer nærmere hverandre. Derimot har vi et annet ”de og oss” problem som jeg tror rektor og resten av ledelsen bør ta langt mer alvorlig, nemlig det som dreier seg om ”de i ledelsen og oss på instituttene”.

Det hevdes at en samling av universitetet er en gammel drøm. For hvem og hvor gammel? La meg minne om at det høsten 1995 var en sterk grasrotbevegelse ved NTH som søkte å få institusjonen fristilt som egen teknisk høgskole, på linje med NHH i Bergen og NLH på Ås, og på linje med det meste av Europa.

Ca 80% av NTHs vitenskapelige stab stilte seg bak et opprop om fristilling. I akademisk sammenheng er det ganske enestående å samle så mange bak en sak. Og vi lyktes nesten. Vi hadde så godt som sikret politisk flertall for forslaget, før Hernes gjennom en snedig politisk hestehandel, og med god støtte av vår daværende rektor, klarte det kunststykket å skape et universitet i Trondheim som bare en liten minoritet av universitetets egne folk hadde noe ønske om.

Vendepunktet
Jeg tror NTNU var like lite velkommen i Dragvoll-miljøet som det var på Gløshaugen. For min egen del var jeg ikke i tvil om at det var en dårlig beslutning, og at alle parter ville vært bedre tjent med et universitet og en teknisk høgskole.

Misforstå meg ikke dit hen at jeg forsøker å invitere til omkamp om NTNU. Det vedtaket er historie og det må vi leve med, og jeg tror de fleste av oss var og er innstilt på å gjøre det beste ut av det. Jeg nevner det her fordi jeg tror dette ble et vendepunkt i forholdet mellom de ansatte og ledelsen, en ledelse som har blitt mer og mer fjern og preget av, for ikke å si dominert av, den administrative siden.

Greit med fysisk avstand
Da rektor og jeg begynte på NTH høsten 1958 hadde høgskolens høyeste administrative stilling tittelen ”høgskolesekretær”. Jeg har ingen anelse om hvor stillingen var lønnsmessig plassert, men jeg tviler på om det var høyere enn professorgasje. Og alle vesentlige beslutninger ble fattet i professorrådet, som møttes en gang i måneden.

Nå sitter direktørene tett som hagl i institusjonen vår, og det er nok en god del, kanskje de fleste, som ligger over middels professorlønn, og noen ganske mye over. Er vi så blitt noe bedre universitet av den grunn? Fra mitt ståsted er svaret et rungende nei, men jeg har ingen overdreven forestilling om at det vil gjøre særlig inntrykk noe sted.

Om vi nå glemmer all svadaen rundt dette med NTNU som den norske versjonen av MIT og dette med hovedprofilen som ingen synes å ha noen helt klar oppfatning om, så bør vi kunne erkjenne at de to hovedmiljøene, Dragvoll og Gløshaugen, hadde hver sine tradisjoner og kulturer som på mange punkter var, og fortsatt er, ganske forskjellige.

Uten på noen måte å rangere disse kulturene, så tror jeg begge miljøene vil hegne om sin egen kultur. Jeg tror også vi begge ser med uro på de angrep som disse kulturene er utsatt for i ledelsesstyrte prosesser som synes å ha som mål å radere ut alle forskjeller så fort som mulig. I et slikt perspektiv tror jeg faktisk at verken ”vi” på Gløshaugen eller ”dere” på Dragvoll ser på det som en ulykke at det er en viss fysisk avstand mellom oss.

Halvstuderte røvere
Jeg bekjenner meg til den gruppen som etter hvert er blitt mektig lei av alt gnålet om tverrfaglighet. Jeg er grunnleggende av den oppfatning at all kunnskap er av det gode, og for meg er det nokså fjernt å skulle rangere kunnskap. Vi har imidlertid alle begrenset tid til rådighet, og da må vi prioritere.

Jeg ser det som min primære oppgave å bidra til at samfunnet blir tilført dyktige sivilingeniører som kan sitt fag, et fag som innen alle ingeniørdisipliner blir stadig mer omfattende og komplekst. Samfunnet kan umulig være tjent med at vi sender ut halvstuderte røvere som kan litt om en masse ting. Skal man være interessant i tverrfaglig samarbeid er første bud at man kan sitt eget fag.

Undring og vantro
Flyttegalskapen er nok et eksempel på en prosess som både er initiert fra toppen og som kjøres fra toppen, i høyt tempo. Og ser man på hvem av universitetets ansatte som ikke har uttalt seg negativt om saken, er det unektelig interessant at det er først når man kommer opp på fakultetsnivå at uttalelsene begynner å bli vage og politisk korrekte (flere dekaner har uttalt seg med Ole Brumsk romslighet).

På det operative nivå, hvor alle universitetets uttalte oppgaver utføres, er stemningen rimelig entydig, og preget av undring og vantro. Et unntak er Institutt for tverrfaglige kulturstudier som vel kanskje er programforpliktet til å ville samles? Til professor Brøgger som nylig i en kronikk i Adressa synes å mene at flyttingen er en slags teknologisk konspirasjon, tror jeg at jeg kan berolige med at motstanden mot flytteplanene er minst like stor på Gløshaugen som på Dragvoll.

Og midt oppi alt ståket kastes nå HiST inn på banen. Mens rektor for et år siden var meget skeptisk til fusjonering får vi nå høre at han har skiftet mening, og han må ha svar fra dekanene nærmest på strak arm, for det haster må vite. Akk ja, mens man andre steder begynner å snakke om å spisse universitetene så går vi motsatt veg. Er det på mengden vi skal konkurrere med kinesere og indere?

Løpet er kjørt
En del vettuge, men kanskje litt naive personer, har ment at vi bør la ledelsen få utrede saken i fred og ro, slik at når ledelsen (på våre vegne?) fatter sitt vedtak, allerede før jul, så skjer det i sikker forvissing om at alle relevante forhold er tilbørlig vurdert. Med de utsagn som har falt, fra direktører og kommunale koryféer, tror jeg, og mange med meg, at dette løpet på det nærmeste er kjørt.

Med så mye fint folk om bord er det vanskelig å se at dette toget stopper før det står på perrongen, med rød løper på plass. Vi har sett det før, blant annet i omkalfatringen av fakultetsstrukturen, at når ledelsen har bestemt seg, så går prosessen sin skjeve gang, fullstendig upåvirket av argumentasjon fra grunnplanet.

Lag ja-liste også
Jeg har som dere skjønner ingen overdreven oppfatning av at verken dette, eller andre og vektigere innlegg, vil ha noe å si for utfallet i denne saken. Men jeg synes det er viktig at ledelsen blir kjent med våre meninger og synspunkter. Jeg vil derfor oppfordre alle som mener at dette er feil sak å bruke tid og ressurser på, og som enda ikke har skrevet under på den listen som ligger ute på nettet, om å gjøre det.

Jeg vil også henstille til de som måtte være enige med ledelsen, om å etablere en tilsvarende liste, slik at vi kan få et riktig bilde av de ansattes mening om saken. Med bare én liste kan det lett bli diskusjon om den tause majoritet.

Stadige omkalfatringer
Til slutt en melding til vår ledelse. Jeg tror ikke dere står særlig høyt i kurs blant svært mange av de dere skal lede, og jeg er redd for at dere ville blitt ganske varm om ørene om dere hadde vært fluer på veggen rundt omkring på våre lunsjrom i disse dager. Både tillit og lojalitet er tynnslitt.

Urettferdig vil dere si. Ja kanskje det, men tenk etter litt, og analysér de siste ti årene. Du all verden så mye krutt vi har brent, og hvor lite dette har skapt av entusiasme og glød. Før vi har klart å trekke pusten etter en omkalfatring (som sjelden eller aldri blir evaluert), så kastes vi ut i en ny. Og dere gjør jo ikke engang noe forsøk på å motivere oss for de prosesser dere setter i gang.

I stedet for å utrede luftige og helt urimelig kostbare flytte- og fusjonsplaner, bør dere kanskje heller bruke tid og krefter på å skape tillit og entusiasme i organisasjonen. Gjør dere ikke noe med dette tror jeg dere kan flytte og fusjonere så mye dere vil, uten at det vil ha særlig virkning noe annet sted enn på utgiftssiden hos finansministeren.

Kolbein Bell
Institutt for konstruksjonsteknikk