|
LESERBREV Arne Sølvberg: Hva slags universitet skal NTNU bli?
(11.10.04, 14:46) Professor Kolbein Bell etterlyste Dekanenes oppfatning om flyttesaken i sitt utmerkede og betimelige innlegg "De og oss" i Universitetsavisa forleden. Min oppfatning er gitt i det følgende, både om flyttesaken og om tre andre viktige saker. Det nærmeste året blir fire store saker avgjort: forholdet NTNU/HiST, forholdet NTNU/SINTEF, samlokalisering Gløshaugen/Dragvoll, styring og ledelse av NTNU. Selv om sakene behandles hver for seg, så henger de sammen på den måten at de fire beslutningene til sammen vil bestemme NTNUs framtidige karakter.
Slik jeg ser det så har vi fire viktige akser i vårt "løsningsrom":
Den ene aksen gjelder hvilket geografisk nedslag NTNU skal ha. Er vi et regionalt anliggende, eller er vi et nasjonalt anliggende (med internasjonale aspirasjoner)? Er vi Universitetet i Trondheim eller er vi Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet?
Den andre aksen går på forholdet mellom forskning og undervisning. Skal vi hovedsakelig være en undervisningsinstitusjon eller et forskningsuniversitet? Legger vi mest vekt på bachelornivået (undervisning), eller konsentrerer vi oss om å bygge ut master- og PhD-utdanningen (forskningsuniversitetet)? Skal vi ha forskningsbasert undervisning over hele linja? Eller skal vi ha noen som for det meste underviser mens andre for det meste forsker?
Den tredje aksen går på forholdet mellom "de to kulturer". Skal vi holde den teknisk-naturvitenskapelige kulturen og den humanistiske kulturen atskilte, eller skal vi øke trykket på tverrfaglighet og kommunikasjon mellom kulturene?
Den fjerde aksen går på styringsformen. Skal vi være et meritokrati, et demokrati eller et byråkrati?
Mer samarbeid og forskning
Valgene begynner å avtegne seg. Det ville være bra for NTNU om våre valg blir slik at de fleste i ettertid trekker i samme retning.
Strategisk kan vi gå i flere retninger (om enn ikke samtidig). Det er fullt mulig å gå mot en faglig fragmentert, byråkratisert, regional undervisningsinstitusjon, der forskningen i hovedsak utføres i vårt randsoneselskap i behagelig avstand fra studenter og undervisning. Jeg tror ikke det er slik vi vil ha det.
Vi kan også gå mot større grad av samarbeid over faggrensene, demokrati basert på faglig innsikt, styrking av den nasjonale rollen (på internasjonalt nivå), og styrking av ideen om forskningsbasert undervisning i all vår virksomhet. Jeg tror flere vil velge et NTNU som utvikles i den retningen.
Langs de fire aksene bør NTNU etter min oppfatning bevege seg i retning mot:
Samarbeid over disiplingrensene
Styrking av forskningen, og forskningsbasert undervisning på alle nivå
Styrking av NTNUs nasjonale dimensjon, og økende internasjonalisering
Styring og ledelse basert på faglig innsikt; demokrati framfor byråkrati
Nei til NTNU+HiST
HiST er en regional høgskole. Undervisningen er ikke forskningsbasert. Det regionale nedslagsfeltet styrkes og NTNUs nasjonale karakter svekkes ved å gjøre HiST til en del av NTNU. Vi får mer bachelorutdanning i forhold til masterutdanningen. Vi får to parallelle bachelorutdanninger, en som er forskningsbasert og en som ikke er det.
På sikt er dette skillet uholdbart innen samme organisasjon. Vi må forvente at de to utdanningene etter en tid vil måtte få liknende rammevilkår. Vi må derfor regne med at forskningsgrunnlaget for vår nåværende bachelorutdanning vil bli svekket. NTNU vil bevege seg i retning regionalisering og innføring av et skille mellom undervisning og forskning. Dette er feil retning for NTNU, og er ikke i samsvar med NTNUs strategi. Forslaget om sammenslutning mellom NTNU og HiST bør legges dødt ved første anledning.
NTNU+SINTEF krever balanse
Forholdet mellom SINTEF og NTNU er under vurdering. NTNU er pålagt å øke trykket på innovasjon. Gode forskningsideer skal ut av universitetet og skape grunnlag for nytt næringsliv. NTNU har behov for bedre organisering av "randsonen". SINTEF har behov for tettere samarbeid med en universitetspartner som driver grunnforskning, fordi SINTEFs mangel på grunnfinansiering truer SINTEFs faglige kvalitet. Forholdene ligger altså godt til rette for at SINTEF kan bli NTNUs randsoneinstitutt. Der er to snublesteiner i dette:
I forskningspolitikken må NTNU balansere kortsiktige behov som kommer fra randsonen, og langsiktige behov som kommer fra disiplinene og fra undervisningen. NTNU kan derfor aldri overlate styringen av sin forskning, heller ikke i randsonen, til en organisasjon som ikke er forpliktet av NTNUs strategi. Altså må NTNU ha et eierliknende forhold til SINTEF.
SINTEF har sitt levebrød i randsonen. For SINTEF er det avgjørende at randsonen ikke nedprioriteres. Derfor nøler SINTEF med å gi slipp på egen selvstendighet.
Om det er mulig å balansere disse to hensynene i en gjensidig forpliktende avtale gjenstår å se. Det ville være å håpe. Sammen vil NTNU og SINTEF være sterkere enn summen av dem hver for seg, dersom organisasjonene er i stand til å samarbeide til gjensidig nytte. Dersom det ikke lykkes å få fram en avtale i løpet av det nærmeste halvåret er det min oppfatning at NTNU må opprette sitt eget randsoneselskap, som samarbeider med SINTEF fra sak til sak. Forholdet til SINTEF vil da bli begrenset av ESA avtalen, som gir sterke føringer på hvor tett forholdet får lov til å bli.
Studentene i fokus
Og så var det flyttingen. Denne har en kostnadsside, men også en gevinstside. Kostnadene klarer vi nok å få oversikt over. Gevinstene er det verre med. Den enkeltes standpunkt til flytting avhenger av hvordan gevinstene verdsettes i forhold til kostnadene.
Mange ser bare kostnader og ingen gevinster. For dem er nei til flytting den naturlige konsekvens. For oss andre er det ikke fullt så enkelt. Etter min oppfatning er de mulige gevinstene bare i liten grad knyttet til samlokalisering av det vitenskapelige personellet. Vitenskapelig samarbeid skjer uavhengig av geografisk plassering.
Det er studentene det gjelder. Det grunnleggende spørsmålet er om vi vil utdanne bedre studenter dersom de omgåes hverandre tettere i studiesituasjonen. Personlig tror jeg det er bedre at de er samlokaliserte enn at de ikke er det. Jeg håper at Hestnes-utvalgets utredning vil hjelpe oss i verdivurderingen av gevinstene ved samlokalisering. Før jeg har sett denne verdivurderingen har jeg ingen fasttømret oppfatning om flyttesaken.
Trenger klar strategi
Til slutt: Styringsformen ved NTNU gikk fra meritokrati ("Professorrådet") til demokrati for omkring 20 år siden (ved NTH og AVH). Det var misnøye med meritokratiet fordi så få fikk delta i avgjørelsene. Så ble man misfornøyd med demokratiet, kanskje fordi for mange deltar i avgjørelsene. Og nå ser det ut til at NTNUs Styre vil vi skal prøve med byråkrati.
Byråkratiets natur er at de få bestemmer over de mange. Knapt vil dette bli særlig vellykket for NTNU. Det er et tankekors at de demokratisk valgte tillitsrepresentanter for NTNUs ansatte støtter så sterkt opp om byråkratiet som styreform. Det er også et tankekors at universitetene både i Oslo og Bergen går for valg av rektor og dekaner og ansettelse av instituttstyrere, mens NTNU går for det omvendte.
Dette må bety at det ingenting ligger i påstandene om at enhetlig ledelse krever ansettelse av rektor. Det kan umulig være slik at ansettelse kreves av NTNU men ikke av UiB og UiO. Etter min oppfatning bør styret omprøve denne saken etter at den nye universitetsloven er vedtatt.
Det ville være å ønske at NTNUs styre tok seg tid til å gjøre en sammenhengende analyse over hvilket NTNU vi ønsker å ha i framtiden. Vi trenger en klar strategi basert på en slik analyse og en intern diskusjon som grunnlag for mange viktige beslutninger framover.
Arne Sølvberg | 
