LESERBREV

Kathrine Skretting: HiST/ NTNU/ Høgskole/ Universitet (13.10.04, 10:55)

Styret for NTNU vil ikke utrede en sammenslåing med HiST nå. Grunnene som oppgis for dette, synes først og fremst å være av praktisk karakter: NTNU har for mange baller i lufta for tiden. Jeg håper at styret i sine diskusjoner også vurderte de mer prinsipielle og politiske aspektene ved denne saken.

Universitetsbegrepet har endret innhold. I tråd med gjeldende lover og regler kan en høgskole bli til universitet hvis den har flere enn fem lavere grads utdanninger, fem mastergradsutdanninger og fire doktorgradsutdanninger.

Stavanger er dermed i ferd med å bli en universitetsby, med et universitet som i høy grad er preget av kortere profesjonsutdanninger. Studentene tilbys høyere grads studier innenfor noen av tilbudene, og kan altså velge mellom fire doktorgradsstudier. Slike nye universiteter representerer en ønsket politisk utvikling. Alle Stortingets partier er enige. Høgskolen i Kristiansand arbeider mot sin tredje og fjerde doktorgrad, det diskuteres et innlandsuniversitet på Østlandet, Høgskolen i Telemark vil gjerne ha doktorgradsstudier i teknologi, Høgskolen i Molde har en økonomi-doktorgrad.

Utviklingen medfører at U&H-lovens formuleringer om at universitetene skal ha et særlig ansvar for langsiktig grunnforskning er svekket. De nye universitetene vil ikke kunne påta seg et generelt grunnforskningsansvar. Et universitet er i ferd med å bli en høyere utdanningsinstitusjon, rett og slett.

Norge trenger gode, kortvarige profesjonsutdanninger. I den nye situasjonen er det en fare for akademisk drift i høgskolesektoren. Man kan frykte at istedenfor å konsentrere seg om å tilby gode, kortere profesjonsrettete utdanninger, dreier det seg i høgskolesektoren om slikt som gir prestisje og akkrediteringsmuligheter: Det må opprettes nye mastergrader og arbeides langsiktig mot doktorgrader. Slikt profilerer høgskolen, setter den på kartet, skaffer studenter, næringslivskontakt i distriktet, og viser tydelig fram at høgskolen er en forskningsinstitusjon.

Høgskolenes forskningsmiljøer vil være små og sårbare. Jeg ser ikke bort fra at flere av høgskolene har arbeidet fram en forskningsprofil i samarbeid med sitt lokale miljø, og er viktig for regionen. Høgskoler har også arbeidet fram nye studietilbud, også på høyere grad, som er spesialinnrettet mot profesjoners behov, og slik sett representerer verdifulle tilbud i den samlete norske utdanningsporteføljen. Men høgskolens miljøer er små. Et større miljø, slik som ved universitetene, kan mye lettere hanskes med permisjoner, sykdom, bytte av jobb, slikt som skjer stadig vekk i arbeidslivet, uten at prinsippene om forskningsbasert undervisning svekkes.

For meg er denne utdannings- og forskningspolitiske bakgrunnen viktig når spørsmålet om en sammenslåing av HiST og NTNU diskuteres. Et stort universitet i Trondheim, med et omfattende tilbud av profesjonsutdanninger, kortvarige som langvarige, i tillegg til akademiske studier, vil gi gode muligheter for at de ulike studiene kan utvikles på sine egne premisser, ut fra sine særpreg og spesielle oppgaver.

Nye høyere grads studier med basis i HiSTs beste profesjonsutdanninger vil lettere kunne opprettes og styrkes ved å knyttes opp mot NTNUs forskningsmiljøer. Et slikt sammenslått universitet vil også kunne bidra til å styrke norsk forskning. Det som er av skadelige konkurranseeffekter mellom høgskole og universitet, for eksempel om forskningsmidler, dempes, og styrken i de større, integrerte forskningsmiljøene kan tre tydelig fram.

Kathrine Skretting