LESERBREV

Svein Lorentzen: En alternativ strategi (18.10.04, 12:47)

Dragvoll-saken er gitt litt mer tid. Fusjonen med HiST er foreløpig lagt på is. Forøvrig utredes samlokaliseringen rundt Gløshaugen med uforminsket styrke, og i meget oppdrevet tempo. Med sideblikk til Hestnes-utvalgets pågående arbeid, er det nærliggende å understreke at det finnes alternative strategier.

Forutsetningen er imidlertid at vi ikke lar oss kollektivt beruse av smale tidsvinduer, men lar nødvendige prosesser ta den tid de trenger, innenfor definerte mål.

La oss fastholde utgangspunktet: at NTNU har en overordnet målsetting om høyverdig forskning og undervisning, hvor forholdene skal legges best mulig til rette for arbeid av god kvalitet innenfor de enkelte fagområder, og på tvers av disse. Dette forutsetter to ting: at de enkelte fagområdene gis mulighet til å utvikle seg på egne premisser, og at det gis incentiver som fremmer samarbeid mellom fagene. Ingen av disse hensynene tilsier omfattende samlokaliseringer, men bygger på helt andre forutsetninger.

Undergraver tilliten
Enhver forsker og ethvert fagmiljø trenger rimelig trygghet og forutsigbarhet. Dette betyr ikke søvndyssende trygghet, men den tryggheten som ligger i å kunne arbeide og planlegge på kort og lang sikt. Når NTNUs samfunnsvitenskapelige og humanistiske fagmiljøer over tiår er utviklet gjennom trinnvis utbygging på Dragvoll, og når det meget viktige bibliotekprosjektet endelig er fullfinansiert og klart til realisering - da gir dette en viktig ramme av trygghet og forutsigbarhet.

Når det samme bibliotekprosjektet skytes ut i det blå på grunn av en flytteprosess som ingen ansatte ved noen campus har uttrykt noe som helst behov for, da undergraver dette ikke bare tilliten til ledere og ledelsesprosesser, men det gir også et meget uheldig signal om hvilke bygningsmessige prioriteringer NTNU - som universitet - begir seg inn på.

Tre kjerneområder
En alternativ strategi for utviklingen av NTNU som helhetlig kunnskapsorganisasjon er å holde fast ved de geografiske hovedområdene hvor NTNU nå er etablert, og å styrke fagmiljøene der de er. Det vil i klartekst si at NTNU videreutvikles innenfor tre kjerneområder: Kalvskinnet/Øya, Gløshaugen/Valgrinda, og Dragvoll.

Selv om fusjonen mellom NTNU og HiST ikke er aktuell på kort sikt, er det liten grunn til å tvile på at en sammensmeltning mellom høgskoler og universiteter i løpet av få år vil være et utdanningspolitisk prioritert tema. Hvis vi da har stelt oss slik at studentene i Trondheim - en fjerdedel av byens befolkning - skal finne sin arbeidsplass, sin parkering og sine boliger i rimelig nærhet av et sentralisert NTNU i Gløshaugen-området, vil nok mange lure på hvorfor de ansvarlige for disse vedtakene ikke maktet å se litt lenger inn i framtiden.

Behold Dragvoll
Derfor bør Dragvoll beholdes og videreutvikles som hovedcampus for samfunnsvitenskap og humaniora, og det må gis grønt lys for øyeblikkelig igangsetting av bibliotekprosjektet. Med en brøkdel av de utredningsressursene som nå brukes på samlokalisering, bør det utarbeides en samlet utviklingsplan for Dragvoll, hvor NTNU og Trondheim kommune samarbeider om en levende bydel, hvor universitet, boliger, næringsliv og serviceinstitusjoner inngår i en planlagt helhet. En interessant side ved en slik utbygging vil være å se behovene til HiST og NTNU i sammenheng, for eksempel med sikte på et større fellesskap innenfor profesjonsstudier som lærerutdanning, økonomutdanning og deler av helse/sosialfag.

Derfor bør Gløshaugen videreutvikles som hovedcampus for realfag og teknologi, med SINTEF i umiddelbar nærhet, og med tilstrekkelige utbyggingsmuligheter for egen ekspansjon. Gløshaugen vil fortsatt være NTNUs midtpunkt, både i kraft av sin faglige profil, og ved å holde fast ved den ærverdige hovedbygningen som sete for faglig og administrativ ledelse.

Derfor bør Kalvskinnet/Øya-området være et ekspansivt område for høyere utdanning og forskning. Primært fordi St. Olavs Hospital vil være et kraftsentrum på sine felter, og antakelig gjøre Øya til et meget attraktivt studie- og arbeidssted. Men også fordi Kalvskinnet - med sin omfattende statlige bygningsmasse - har et meget stort potensial for videreutvikling av forskning og utdanning. Det lar seg antakelig vanskelig gjøre å finne et område i Norge, som i større grad enn Kalvskinnet kan synliggjøre og markedsføre en institusjon som NTNU. Og her er mye arbeid allerede gjort: Tverrfaglige krefter har pekt på en rekke utviklingsmuligheter for NTNU i Kalvskinn-området, hvor universitetet møter byen.

Åpenbare fordeler
Sammenholder vi denne alternative utbyggingsstrategien med den prosessen som nå pågår, bør fordelene være åpenbare. I stedet for en hastesak hvor store og prinsipielle avgjørelser må fattes nærmest over natten, vil NTNU (og HiST) kunne utvikle en prosess innenfra og nedenfra, hvor det er tillatt å bruke den tid som trengs.

I stedet for en sak hvor ulike direktører kjapt og markedstilpasset kjøpslår om bygninger og bydeler, vil den alternative strategien ha et klart faglig utgangpunkt. Den faglige diskusjonen innenfor og på tvers av enheter får da sine organisatoriske og bygningsmessige konsekvenser, og ikke vice versa.

Og - i stedet for hele NTNU som et blylodd i en fra før av overbelastet bydel, vil en slik tredelt utvikling gi håp om et levelig arbeidsmiljø for studenter og ansatte, tilgjengelige boliger ikke alt for langt fra arbeidsstedet, og trafikkmessige forhold som er en miljøby verdig.

Tverrfaglig utbytte
Forøvrig vil den alternative strategien legge vel til rette for å realisere et av hovedargumentene i den pågående flytteprosessen: hensynet til tverrfaglig samarbeid. Mens fysisk samlokalisering sjelden har vært et egnet virkemiddel for faglig samarbeid, vil en langsiktig, involverende prosess kunne omfatte faglige og økonomiske incentiver som virkelig kan tjene tverrfagligheten.

Så må selvfølgelig alle strategier ha et finansielt grunnlag. Og vi vet at oljestatens penger ikke sitter løst. Men det må da være langt bedre for NTNU med en langsiktig strategi som er villet, enn en byttehandel som knapt tjener annet enn kortsiktige interesser i kommunens administrasjon?

Svein Lorentzen