LESERBREV

Marit: Ut med de dumme og late! (1.11.04, 17:57)

Jeg er skuffet over universitetet. Jeg trodde jeg skulle komme til en institusjon som sitret etter kunnskapsbegjær, av nysgjerrighet. Et sted der jeg ville bli møtt med store krav til refleksjon, dyktighet og arbeidskapasitet. Et sted der studenter og professorer ville dra hverandre opp etter samme mål: Å utvikle og generere ny kunnskap.

Istedet er tiden på universitet et pliktløp der det handler om å stå, sikre en karakter eller i noen tilfeller - få studielån.

Hvor er den faglige begeistringen? Hvor er fagidiotene, - de kunnskapshungrige studentene? Og hvor er professorene som ser disse og drar dem med?

Spørsmålet mitt er om de flinke, interesserte studentene nå drukner i den enorme studentmassen. For på få tiår har universitetet gått fra en eliteinstitusjon til en vekttallsspyttende masseinstitusjon.

Kan en slik institusjon noen sinne klare å få frem en ny Einstein? En Nobelpris? Og vil de flinkeste studentene i Norge å tape mot studentene fra LSE, Harvard, Oxford og Yale når de skal konkurrere på et internasjonalt arbeidsmarked?

Jeg er kanskje en Humboldsk romantiker, men universitetet er vår eneste nøytrale, nasjonale kunnskapsbase. Den høyeste av den høyeste av institusjoner der kunnskap blir utviklet og delt. Universitetet har en edel oppgave, men det er ikke sikkert at det vil klare skjøtte den og samtidig lose massene gjennom kverna. SKAL egentlig universitetets oppgave være å lose massene gjennom kverna?

Tiden for en prinsipiell debatt om universitetet er overmoden. Vi er i ferd med å legge opp vårt universitetssystem nettopp for den middelmådige massen av studenter.

Kvalitetsreformen kom som en ren konsekvens av masseuniversitetet. Med innleveringer og midtsemesterprøver bygger reformen på en mistillit til studentene, en forutsetning om at studenten ikke primært ønsker å tilegne seg kunnskap.

Og kanskje er ikke slutningen så gal. - På Dragvoll tar 800 studenter psykologi grunnfag og på Gløshaugen var det i sommer 40% stryk i Matte 1. 20% av de som startet et studium i 2003 gikk ut uten et eneste studiepoeng. Det må være lov å stille spørsmål om Norge trenger et tusentalls hobbypsykologer, og om nivået på de som går oppe på haugen er høyt nok.

Skal universitetsutdannelse være noe "alle" skal ha? Spørsmålet har utdanningspolitisk og samfunnsøkonomisk karakter, og utfordrer en godt etablert likhetstankegang. Det er vanskelig å ta opp denne debatten i et land der bare idretten har lov til å skille borgerne etter evner.

Men utviklingen mot et masseuniversitet har foregått uten merkbar debatt. Tiden er overmoden for en prinsippiel debatt om hva universitetet bør være og vi må ta den. Jeg vil derfor invitere alle som engasjerer seg på disse sidene til å nå dele sitt syn på universitetets oppgave. - Utdanning for de få og kloke eller mange middelmådige?

Marit