LESERBREV

Kirsti Jensen: Vend i tide, det er ingen skam å snu! (9.11.04, 08:44)

Som student har jeg fulgt samlokaliseringsdebatten med stadig stigende vantro.

Det bærende argumentet for debatten er så vidt jeg kan se tesen om samlokalisering for tverrfaglig samarbeid, som logisk må bygge på en av to forestillinger: enten at distansen i dag er til hinder for slikt samarbeid, eller at samlokalisering vil fremme tverrfaglighet. Jeg klarer ikke å finne empirisk eller teoretisk støtte for noen av disse, verken i den pågående debatten eller i litteraturen.

Nærhet ikke nok
Mitt poeng illustreres kanskje best med et sitat fra forskningsrapporten "Universitet og region - samarbeid mellom universiteter og regionalt næringsliv i Norden" som ble utgitt av Nordisk Ministerråd i 1995, hvor samlokalisering for samarbeid omtales på følgende måte (side 71):

"Som nevnt er det flere undersøkelser som tyder på at nærhet ikke er nok for å få folk til å samarbeide. De første forskningsparker og innovasjonssentra tok ikke hensyn til dette. Tanken bak var ofte å plassere grunnforskning nært anvendt forskning og produktutvikling, noe som ville generere en strøm av idéer fra grunnforskningen som senere kunne utvikles til kommersielle produkter. (...) Så enkelt er det imidlertid ikke."

Parallellen til debatten om samlokalisering av NTNU er slående - satt på spissen ser det ut til å være en sterk overbevisning om at flytting av Dragvoll-miljøene til sentrum på magisk vis skal gi en slags fri flyt av ideer mellom ulike fagmiljø. Men så enkelt er det altså ikke.

30 meters grense
Samtidig foreligger det forskning som stiller effektene av fysisk samlokalisering i et litt mindre strålende lys: I paperet "On how work environments influence innovation. A case study from a large ICT company" viser Udo-Ernst Haner og John Willy Bakke til en studie av T. J. Allen fra 1977 hvor "the frequency of (face-to-face) communication "about technical or scientific matters" among the individual engineers and scientists" ses i forhold til fysisk distanse:

"That face-to-face communication decreases with the distance of the potential communication partners could be expected, however the the rate of decay of communication likeliness was surprising.

(...) it was found, that the probability of communication reaches an asymptotic level at a separation of about thirty meters. Within that range it is the proximity and the co-location that increases the probability of communication among colleagues, beyond that range distance becomes rather irrelevant. Furthermore, it could be shown that organizational bonds, like group or department affiliation, increase the interaction probability in a constant manner, not changing the relationship in its nature, therefore not affecting the previous statement."

Sats på faglige møteplasser
Hvis man skal feste lit til Allens undersøkelse, er det altså grunn til å tro at effekten av å flytte Dragvoll-miljøene til sentrum vil være marginal. Jeg benekter på ingen måte at fysisk nærhet kan være en fordel med tanke på slikt samarbeid, men troen på at samlokalisering i seg selv skal fremme tverrfaglig samarbeid synes noe optimistisk.

På motsatt side har Richard Sliwka i sitt innlegg 5/11 bidratt med det foreløpig eneste eksemplet på at slik nærhet har vært en forutsetning og at distanse representerer et hinder - det finnes sikkert flere, men gitt Dragvolls faglige sammensetning har jeg vondt for å se at det i stor grad finnes tilsvarende hindringer som burde tilsi flytting.

Jeg bestrider som sagt ikke at flytting av Dragvoll-miljøene til sentrum ville innebære fordeler, både faglig og sosialt. Forholdet mellom fordeler og ulemper er imidlertid etter mitt syn såpass skjevt at det på ingen måte forsvarer de økonomiske, praktiske og sosiale kostnadene det medfører. Dersom NTNU ønsker økt tverrfaglig samarbeid, er det med andre ord snarere de organisasjonsmessige strukturene og de faglige møteplassene man bør satse på.

Legg debatten død
Et annet aspekt som trekkes fram i rapporten "Universitet og region" nevnt ovenfor, er nødvendigheten av et langsiktig syn på relasjoner mellom partene, i deres tilfelle mellom universitet og næringsliv:

"...det er svært vanskelig å forvente resultater av samarbeidstiltak på kort sikt (Fairweather, 1988). Så å si alle evalueringer påpeker dette. Det tok 30 år før Stanford Research Park hadde vokst så mye at den klart ble oppfattet som et suksesseksempel (Dalton, 1987). Det samme gjelder utviklingen i Cambridge, Route 128 og Research Triangle Park (Segal Quince, 1985; Rosegrant & Lampe, 1992; Kenward & MacKenzie, 1989)."

Siden opprettelsen av NTNU i 1996 har universitetet gjennomgått en bølge av omorganiserings- og strategiprosesser som knapt er stilnet ennå, både med utgangspunkt i sammenslåingen og som følge av statlige reformer. I sitt niende år ser det ut til at NTNU er i ferd med å avfinne seg med sin nye identitet og form, men det kan altså være grunn til å mane til fortsatt tålmodighet. I lys av dette skulle jeg ønske at universitetsledelsen fant fram fjellvettregel nr. 8 og la denne debatten død, og i stedet fokuserte ressursene på å videreutvikle møteplasser basert på innhold, ikke på fysisk lokalisering.

Kirsti Jensen
student, HF