LESERBREV

Bjørn Skallerud: Om slagkraftige universitet – eller: hvis jeg var rektor (18.11.04, 11:11)

Bare så det er sagt: Jeg har ingen planer om å søke på rektorstilling ved NTNU neste år. Dette innlegget er motivert ut fra rektors kommentar "rektor mener" i UA.

Han skriver at ”I dag er offentlig finansierte universiteter masseutdanningsinstitusjoner som samtidig forventes å gi fremragende forskere gode arbeidsvilkår”. Ja, universitetene er blitt det. Men ligger det en selvmotsigelse i denne setningen? Har vitenskapelige ansatte et umulig oppdrag? Er de vitenskapelige ansatte i gjennomsnitt fremragende? Har vi gode arbeidsvilkår? Til de to siste spørsmålene vil jeg svare nei!

Nedenfor kommer noen momenter som jeg, hvis jeg var rektor, ville jobbet meget hardt for å få gjort noe med, og samtidig prøvd å beholde en sunn naivisme om at det er mulig å gjøre noe med det. Lokaliseringsspørsmålet ville jeg plassert langt ned på listen.

Rekruttering
Det er et faktum at gjennomsnittsalderen på vitenskapelig personale er høy, og at det må jobbes hardt for å rekruttere nye, dyktige medarbeidere. Hva kan vi tilby? Vi bruker som eksempel en professorkompetent forsker i privat næringsliv på ca 45 år. Hun har med stor sannsynlighet en lønn over gjennomsnittet. Vi antar at den er i området rundt 90 % percentilen til TEKNA-privat sin lønnstatistikk, dvs. en årslønn på ca. 790.000 kr. Til info er aritmetisk middel for den aldersgruppen ca 610.000 kr.

Gjennomsnittlig årslønn for en professor på NTNU er i underkant av 500.000 kr (uavhengig av alder). Noen institutter kan kanskje tilby hundre tusen over dette for å tiltrekke seg dem man ønsker. Men fortsatt er lønnen langt fra konkurransedyktig, man sliter faktisk med å konkurrere med TEKNA-privat sitt middelnivå!

Det er helt utdatert å hevde at ”fordi man er en god forsker og meget interessert i faget sitt, så er lønn av mindre interesse”. Slik er ikke verden lenger. Men hvis man hever seg over mangel på trivielle goder som penger så har vi fortsatt noen fordeler. Vi har fortsatt mange flinke studenter (men vil det vedvare?), fleksibel arbeidstid, mulighet til å definere forskningstema man finner mest interessant. Og man benytter 30-50% av sin arbeidstid til forskning. Disse godene er under sterkt press. Vi spises opp av mer administrasjon, undervisningsbelastningen har økt, og hvis man velger å forske på et tema som ikke passer inn under noen få definerte satsningsområder, så er det ikke enkelt å skaffe forskningsmidler.

Dette siste punktet er problematisk. Det tar minst et par måneder å jobbe frem en god søknad. Har man fått avslag på noen søknader så gidder man ikke bruke tiden sin på slikt. Her kan et sitat av professor H. Holden (Aftenposten i fjor høst) være relevant. Han uttaler som leder av søknadsutvalget Naturvitenskap og Teknologi i NFR: ”Dette har vært en deprimerende uke. Vi har innen NT innstilt ca 12 % av søknadene. Innvilgningsprosenten har aldri vært så lav. Basert på strenge vitenskapelige kriterier burde minst 50 % vært innvilget.(…) Situasjonen er verre enn tallene indikerer. Bare et mindretall søker NFR – en betydelig andel resignerte, men dyktige, forskere har gitt opp å søke fordi det er så vanskelig å få støtte.(…) Skal vi i det hele tatt drive nysgjerrighetsdrevet forskning i frittstående prosjekter i Norge?”.

Man kan gjøre noen enkle regnestykker i forbindelse med dette. Vi har ca 1.700 vitenskapelig ansatte ved NTNU. Anta gjennomsnittlig årslønn 400.000 kr. La oss si at 700 av disse bruker 2 mnd. på å skrive søknader, som ender i avslag. Da har NTNU svidd av 47 mill. kr. Gang dette med noen år, så er det store summer vi snakker om. Og effekten er negativ i dobbel forstand fordi denne tiden kunne vært brukt på forskning og undervisning.

Hvis man så har greid å rekruttere en dyktig person, hva med lønnsutviklingen? Her kan man se på lokal lønnspolitikk og resultatet av lokale lønnsforhandlinger. Det er stusselige greier. En forsker kan forvente (hvis hun er aktiv) å få 2-3 lønnstrinn hvert andre år. Dvs. kun i de første årene. Det er mekanismer som gjør at når man kommer over lønnstrinn 75 (ca 550.000 kr.) så flater denne utviklingen ut. Da har man så ”høy” lønn innenfor systemet at andre, som ligger lavere, må prioriteres, uansett hvor aktiv man er som forsker.

Driftsmidler
Et annet problem er mangelen på driftsmidler. Passer forskningen inn under tematiske satsingsområder, eller kanskje man er med på en SFF, så er dette ikke problematisk. Men det er mange vitenskapelige ansatte som ikke ”passer inn” der. De har i praksis ikke driftsmidler. Noen bruker overtid til å jobb på eksterne prosjekter, slik at egne driftskonti kan genereres. Men i det lange løp er dette en slitsom måte å skaffe midler på. Hva vil slike midler kunne brukes til? Vitenskapelige reiser, PhD-kandidater, post-doctors, vitenskapelig utstyr, pc-er osv.

Vi får stadig kritikk for at vi publiserer for lite, er for lite med i internasjonale fora, deltar for lite på internasjonale konferanser. Når man må betale konferansereiser av egen lomme så begrenser det seg selv hvor mye man deltar på. Publisering er helt avhengig av at vi har gode PhD-kandidater.

Igjen tar vi noen enkle regnestykker. Det er ca 600 professorer på NTNU. Gi oss 1 mill. kr. per person per år i driftsmidler, med klare krav til hva de skal brukes til (det vet vi meget godt selv uansett). Selvangivelse på slutten av hvert år (eller hvert 3. år) benyttes til å vurdere fortsatt tildeling av midler. I sum 600 mill. kr. per år. Resultat av dette: flere PhD-kandidater, vi kan tilby stipend til lovende og interesserte MSc-kandidater før de er ferdige i stedet for å vente ett år på kanskje å få stipendet (da er kandidaten allerede i en godt betalt jobb utenfor universitetet), mer publisering, mye mindre tid brukt på søknadsskriving osv.

Driftsmidler er også meget viktig i forbindelse med rekruttering av gode forskere, slik at jobben vil bli mer attraktiv selv om lønna skulle være noe lav. Og ikke minst ville forskerne bli mye mer positive å ha med å gjøre. Dvs. totalregnskapet nærmer seg pluss. I dette bildet er det frustrerende å lese at NTNU har nesten 500 mill. kr. ”på bok”, og at man prøver å generere ca 2 mrd. kr. for å bygge hus rundt Gløshaugen.

Styret og ledelsen
For et universitet er tilrettelegging av gode arbeidsforhold for vitenskapelig personale det absolutt viktigste ledelsen bør jobbe med. Det skaper motiverte forskere, forskningen blir bedre, publiseringen øker, aktive forskere tiltrekker seg flinke studenter, NTNUs renomme styrkes, søkningen forbedres.

Slik det ser ut nå risikerer vi følgende runddans fremover: for lite PhD-finansiering og driftsmidler -> lav publisering i internasjonale tidsskrifter -> kritikk i evalueringer av vår forskning -> krav om mer forskningsledelse -> mindre fri forskning ->?

De siste årene har styret ved NTNU i hovedsak kjørt igjennom kontroversielle saker til store protester fra ansatte. Og det ser det ut til at de vil fortsette med. Noen har den filosofi at jo større protester, jo riktigere er avgjørelsen. De eksterne synes sikkert at styrearbeidet er gøy. Men jeg lurer på hvor gøy de interne i styret har det. Når hadde styret sist et vedtak som resulterte i at grunnplanet tok bølgen og ga det full støtte? Det må da være saker av den karakter også?

Bjørn Skallerud
professor og hovedstyremedlem TEKNA