|
LESERBREV Lars F Stenvik: Jern og arkeologi
(25.11.04, 13:11) Professor emeritus Arne Espelund har skrevet et leserinnlegg til Universitetsavisa der han kommenterer et innslag med jernframstillingsforsøk i Schrödingers katt, der undertegnede deltok. Det blir stilt spørsmål ved motivet for å delta i et slikt program og om det kan kalles forskning det vi driver på med. Samtidig gir Espelund inntrykk av at han er holdt utenfor samarbeidet med arkeologien i utforskingen av jernframstilling etter 1995.
NRK bestemte vinklingen
Aller først det på sin plass å si noe om hvordan programmet kom i stand. Redaksjonen i Schrödingers katt tok kontakt med meg for å være med på et jernframstillingsforsøk. Det fins kompetanse i denne redaksjonen som følger med på ulike forskningsarenaer. De hadde åpenbart lest seg opp på magi og ritualer forbundet med jernframstilling i forhistorisk tid og ønsket blant annet å fokusere på dette i programmet. (Det er norske forskere som har gjort fremragende studier på dette feltet i etnoarkeologisk sammenheng)
Jeg hadde derfor ingen kvaler med å betone slike aspekt i vårt forsøk. Men jeg gjorde oppmerksom på at Arne Espelund var den som kunne bidra med metallurgisk kunnskap ved jernframstilling. Det var de i denne omgang ikke så interessert i å formidle. Det har altså fra min side ikke vært noe ønske om å holde Arne Espelund utenfor!
Mangfoldig teknologi
I mer enn 20 år har vi drevet med undersøkelser av jernframstillingsanlegg i Midt-Norge, og Arne Espelund, ved siden av undertegnede, har vært meget sentrale aktører. I et flerfaglig samarbeid mellom arkeologer, metallurger, botanikere, geologer, historikere og språkforskere har vi fått ny kunnskap om en mangfoldig teknologi. Samtidig har vi kommet fram til nye spørsmål innen hver av de involverte fagdisiplinene.
Jeg har stor respekt for at Arne Espelund formulerer problemstillinger ut fra eget fag og forventer at han har like stor respekt for at jeg gjør det på mitt fags premisser. I forskningen omkring jernvinna kan det ikke være slik at ett fag skal sette premisser for hva de andre fagene skal stelle med, men jeg har en klar fornemmelse av at det er nettopp det Espelund mener.
Forskning eliminerte teori
Det har altså falt Espelund tungt for brystet at vi har drevet forsøk med jernframstilling. Nå er det altså slik at Espelund selv har deltatt aktivt i denne forsøksvirksomheten fram til slutten av 90-tallet. Han har formulert driftskonsept for ovner fra eldre jernalder. Grunnlaget for de teknisk-funksjonalistiske eksperimentene har derfor vært tuftet på Espelunds metallurgikunnskap og driftsforslag og empirisk materiale fra arkeologiske utgravninger.
Når det gjelder det siste så har det stadig dukket opp nytt materiale som gjør at man har endret oppfatning av hvordan ovnene har sett ut. Espelund har selv kommet med forslag til en ovnskonstruksjon vi gjennom forsøk har vist ikke kunne fungere. Et forsøk har altså hjulpet oss til å eliminere en tolkning. Dette er etter vanlig akademisk standard forskning.
Kvalitetssikrer data
Fra sin faglige plattform har det åpenbart vært vanskelig å skue ned på andres beveggrunner for å gjøre eksperiment. Men jeg skal forsøke å trenge igjennom filteret.
Det har vært reist tvil om fyring med ved kunne gi høy nok temperatur i ovnene. Indikasjoner i det arkeologiske funnmaterialet antyder at man har brukt ved. Gjennom eksperiment har vi kunnet måle temperaturen i ulike soner av ovnen og konstatert at det ikke har vært noe problem å oppnå høy nok temperatur.
Gjennom forsøk med forbruk av ved har vi testet beskrivelser av vedforbruk i yngre ovner (Evenstadovnen). Det er viktig å få erfaringstall for dette ettersom det kan ha hatt stor betydning for organisering av drifta. På et enkelt anlegg kan man ha forbrukt 6.000-7.000 m3 furuved. Når disse anleggene ligger i områder med sparsom tilvekst, kan det raskt ha ført til avskoging. Det kan ha ført til at man etter en tid var nødt til å flytte virksomheten, og i et større perspektiv kan det ha ført til lettere etablering av granskog i Trøndelag. Forsøk kan altså kvalitetssikre slike data.
Høy temperatur og mekanisk påkjenning har gjort at ovner måtte repareres. Gjennom forsøk har vi sett på hvilke skader som oppstår og hvor mange smeltinger en ovn kunne tåle før den måtte repareres. Dette er forhold som kan fortelle oss hvordan drifta måtte legges opp, hvor mye tid man må bruke på reparasjoner og hvor stor bemanning man måtte ha. Det er viktig for oss som ser på samfunnsimplikasjoner av drifta.
Nyttige studenteksperiment
Våre eksperiment har samtidig vært et ledd i formidling av forskningen til studenter, og det er et aspekt Espelund ikke har oppfattet. Hvert år har arkeologisstudenter fått være med på jernframstillingsforsøk. At vi ikke lykkes med alt, er slik sett et poeng. Det viser for det første at dette er en komplisert prosess vi med dagens kunnskap har vansker med å få til. På denne måten får vi formidlet den handlingsbårne kunnskapsoverføring som er sentral i forståelse av håndverk. Forsøkene gir samtidig studentene en oppfatning av hvor omfattende dette har vært.
Studiet av jernframstilling har tradisjonelt vært styrt av tekniske og funksjonalistiske problemstillinger. Det er som nevnt innledningsvis gjort spennende etnografiske studier av jernframstilling. De viser at magi og ritualer har vært viktige over alt og ikke som Espelund hevder vært en måte å måle tiden på. I en arkeologisk sammenheng kan det være vanskelig å påvise dette, men det er avgjørende at man har et slikt perspektiv under utgravninger og at strukturer som avdekkes også kan ha en slik forklaring. Ved vårt institutt har vi betonet dette og en hovedoppgave har hatt dette som tema.
Espelund invitert til hver utgraving
Når Espelund hevder at et samarbeid har opphørt etter 1995, så må det bero på hukommelsessvikt. Jeg kan dokumentere hvilke dager Espelund har deltatt på arkeologiske utgravninger av jernframstillingsanlegg ledet av undertegnede i 1997,1998, 2000 og 2001. Han har også vært til stede ved utgravninger ledet av andre på instituttet i 2003. Alle ganger er han invitert til å sikre seg prøver han anså som viktige i sin egen forskning.
Espelund gir seg selv autoritet gjennom opplysning om hvor mange artikler han har skrevet om emnet. Over 50 arbeider (Inkludert 4 bøker utgitt på eget forlag) er omfattende, og han har brakt forskningen et langt steg videre. For balansens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at undertegnede også har publisert ca 25 arbeider om dette emnet, hvorav ca halvparten i internasjonale tidsskrift (Noe er oversatt til japansk).
Flerfaglig samarbeid bare én vei
Både på bachelor-nivå og master-nivå i arkeologi har vi etablert et emne som tar for seg arkeometallurgien. Studenter i arkeologi har praktisk talt hvert år siden 1995 besøkt Institutt for Metallurgi for å få innblikk i metallurgien forbundet med jernframstilling. Espelund har i denne sammenhengen holdt forelesninger for arkeologistudentene, men har åpenbart glemt det.
Et tverrfaglig eller flerfaglig samarbeid må virke begge veger. Undertegnede har så langt ikke sett en eneste metallurgistudent her på Institutt for arkeologi og religionsvitenskap/seksjon for arkeologi og kulturhistorie. Jeg er heller ikke invitert til Espelunds institutt for å forelese om arkeologiske perspektiv ved jernvinna. Men det betraktes vel som av underordnet verdi?
På arkeologi har vi klart å etablere et arkeometallurgisk studietilbud og vi har uteksaminert kandidater som har behandlet slike tema. At Espelund ikke har klart å få sitt eget fagmiljø engasjert eller at det på Institutt for Metallurgi ikke er funnet en arvtager på hans fagområde, burde bekymre Espelund mer enn at han for en gangs skyld ikke kunne sole seg i medias lys.
Lars F. Stenvik
Seksjon for arkeologi og kulturhistorie
Vitenskapsmuseet | 
