LESERBREV

Ann R. Sætnan: Det underlige strømretningsbegrepet (15.12.04, 14:24)

"Ser vi ikke her en drenering av midler fra Gløshaugen til Dragvoll?" Slik siteres Rigmor Austgulen nylig i Universitetsavisa. Artikkelen (Skepsis omkring pengefordeling) gir inntrykk av at NTNUs styre (kanskje særlig representantene fra miljøene på Gløshaugen og Øya?) er rystet over at HF- og SVT-fakultetene skal få disponere mer enn før av midlene de tjener inn til NTNU i henhold til nasjonale budsjettmodeller.

Både nasjonale og lokale budsjettmodeller bygger nå på indikatorer for fire aspekter ved universitetenes produksjon: undervisningsprogram, undervisningsintensitet, produserte studiepoeng og publikasjoner. Kvalitetsreformen har oppfordret til en intensivering av undervisningen. Dragvollmiljøene, som tidligere har tilpasset sin undervisning til det som var budsjettmessig mulig, har tatt på alvor at midlene nå skulle følge innsatsen. Vi tilbyr våre studenter nå flere øvinger og mer veiledning. Vår undervisning ligner nå mer på den som tidligere var tilbudt på Gløshaugen og Øya, men som vi ikke hadde råd til å tilby.

Noen husker kanskje fremdeles situasjonen fra før Kvalitetsreformen: Gløshaugen og Øya kunne holde igjen på studenttall for å tilby intensiv undervisning, mens vi her oppe pakket forelesningssaler til det uforsvarlige og dermed sørget for at NTNU fylte sine studentmåltall. Den gang ”rant” pengene herfra og nedover mot sentrum i strie strømmer. Våre midler til faglærere og undervisningsrom ble som tappet vekk og store forelesninger var ofte det eneste vi hadde ressurser til.

Nå renner det ikke fullt så store elver lengre, men fortsatt renner små bekker. Den lokale budsjettmodellen ble vedtatt ved akklamasjon som rettferdig... inntil man så hvordan den slår ut. HF og SVT har derfor så langt ikke tatt ut alt de etter modellen skulle. Vi holder fortsatt igjen på den veksten de nasjonale og lokale budsjettmodellene skulle gitt oss, og fortsatt sliter vi med knappere undervisningsplass og lavere forholdstall faglærer/student enn det som er tilbudet på Gløshaugen og Øya. Men nedstrøms skrikes det nå opp som om strømretningen skulle ha snudd helt om.

En slik fordreid oppfatning er lettere komisk. Men den er også alvorlig og farlig. NTNU vil ikke kunne leve lenge med interne budsjettfordelingsnøkler som er radikalt forskjellige fra modellene som ligger til grunn for våre inntekter. Da brenner nemlig de inntektsgenererende arbeiderne fort ut.

Vi sliter hardt her oppe på Dragvoll. Det fortjener vi anerkjennelse og takk for. Vi er glade og lettet over at våre arbeidsforhold nå skal bedres noe. Vi har hittil ikke klaget over at vi fortsatt skal være sjenerøse overfor våre kolleger på Gløshaugen og Øya. Men om vi henges ut som snyltere, til og med av vår tidligere prorektor som burde ha større innsikt i budsjettforholdene enn som så, da kan det snart være slutt på vår innsatsvilje. Da kan det hende det blir vi som må skru igjen på inntaket. Studenttallet øker og øker. Hvor lenge orker vi å ta imot økte studenttall om ikke budsjetter, og kollegial anerkjennelse, følger med? Og om vi lukker våre studier, hva skjer med NTNUs inntekter da?

Med vennlig hilsen,
Ann Rudinow Sætnan
Sosiologi og statsvitenskap