LESERBREV

Gunn Imsen: Alvorlig for realfagene? (14.1.05, 08:59)

Departementsråd Trond Fevolden stiller spørsmål om to forhold: For det første hvorfor det er så lite faglig debatt mellom forskere om PISA og TIMSS, og for det andre om det virkelig forholder seg slik at det er dårlig fatt med realfagene i skolen. Dette er naturligvis viktige spørsmål for UFD, som har et overordnet ansvar for å gjennomføre landets utdanningspolitikk og å sørge for at landet får den framtidige kompetansen det trenger.

Fevolden reiser store spørsmål som det kunne skrives tykke bøker om. Jeg må her begrense meg til en kort kommentar som verken er svar på det første eller det andre spørsmålet.

Stridens kjerne er for anledningen PISA- og TIMSS-undersøkelsene som ble offentliggjort før jul. La meg først si at det er viktig å skille mellom disse undersøkelsene. Begge er store, internasjonale kunnskapsundersøkelser hvor Norge har deltatt, og bærer for så vidt med seg alle de problemer som gjelder for internasjonale sammenligninger generelt: De tar i begrenset grad høyde for å kontrollere de nasjonale variasjoner som fins på utdanningsfeltet, og som kan være utslagsgivende for resultatene.

Dette begrenser naturligvis mulighetene for å kunne forklare de forskjellene mellom land som måtte framkomme. Mens PISA forsøker å måle et felles kompetansebegrep definert av OECD og omfatter 15-åringers prestasjoner i matematikk, naturfag, lesing og problemløsning, så er TIMSS konsentrert om matematikk og naturfag på 4. og 8. trinn, tidligere også siste året i videregående skole, og er i større grad tilpasset landenes egne læreplaner. TIMSS arrangeres av den internasjonale organisasjonen IEA (International Association for the Evaluation of Educational Achievement). Mine kritiske innvendinger har først og fremst vært rettet mot PISA-undersøkelsene, selv om det bekymrer meg at ingen av undersøkelsene er lagt opp slik at det er mulig å forklare de resultatene man finner.

Resultatene har forårsaket et voldsomt medieoppstyr som vi sjelden ser maken til etter samfunnsvitenskapelige undersøkelser. Reaksjonene er i hovedsak av to slag: De som uten videre godtar at det står elendig til i norsk skole, og som freidig begir seg inn i spekulasjoner om hva som er årsaken til elendigheten. I en kronikk i Dagbladet nyttårsaften gir Gudmund Hernes en grei oversikt over 13 typer av slike forklaringer, fra late elever via dårlige lærere til en feilslått utdanningspolitikk. Selv heller han til lærerteorien, uten at det fins noe fullgodt belegg for denne.

Den andre typen av reaksjoner kommer fra dem som går inn i selve undersøkelsene og forsøker å vurdere hva de kan si noe om, og hva de ikke kan dokumentere. Enkelte kritikere legger også vekt på det politisk betenkelige i at det er OECD som er i ferd med å ta over vår nasjonale utdanningspolitikk, og at effekter av typen "teaching to tests" kan komme til å snevre inn det tradisjonelt brede og allsidige kunnskapsbegrepet som preger norsk grunnskole.

Min kritikk har først og fremst vært at PISA-undersøkelsen lider under en del forskningsmetodiske svakheter, spesielt at målingsinstrumentene som gjelder elevenes læringsmiljø ikke holder tilstrekkelig kvalitet. Følgelig blir påstandene om verdens mest bråkete elever nokså tvilsomme. Egne forskningsresultater fra Reform 97-evalueringen peker også i retning av at dette ikke stemmer. Dernest vil enhver som har innsikt i samfunnsvitenskapelig forskningsmetode være enig i at avstanden mellom land som ligger nær hverandre på PISA’s rankingliste, er svært liten (målt i såkalt effektstørrelse). Den medieskapte panikken om elendige resultater er derfor sterkt overdrevet.

Spørsmålet om realfagenes stilling i den norske skolen kan vurderes uavhengig av både PISA og TIMSS. Vi har vært vitne til en utvikling over flere tiår hvor disse fagenes status i skolen er blitt svekket. Det har alltid vært jamring over elevenes mangelfulle kunnskaper i matematikk, men det er bekymringsfullt at elevprestasjonene i grunnskolen viser en synkende tendens. Fortsatt ligger vi langt fra bunnen, og vi må heller ikke glemme at i TIMSS-undersøkelsene i 1995 var norske 19-åringer med høyeste fordypning i fysikk på verdenstoppen. Det var vi også med hensyn til kjønnsforskjeller i realfag.

Det alvorligste er at motivasjon for og rekruttering til realfagene er svak, uten at vi har noe klart bilde av årsakene. Situasjonen kan føre til at landet på sikt ikke får den kompetansen det trenger, og det er derfor all grunn for Utdannings- og forskningsdepartementet å fortsette arbeidet med å styrke disse fagene. Hvordan det best skal gjøres, har vi dessverre heller ikke noen fullgod oppskrift på. Når årsaksforholdene er kompliserte, må en regne med at det heller ikke fins enkle botemidler.

Gunn Imsen