LESERBREV

Bjørn-Erik Hanssen: Når NTNU globaliserer (18.1.05, 12:37)

Globaliseringsprosjekter fungerer ikke alltid like bra når NTNU selv går "ut i felten". NTNUs egne styringsstrukturer, eller mangel på slike, fikk store konsekvenser for et konkret prosjekts forløp og resultater, særlig for dets utenlandske samarbeidspartnere.

Stilt overfor et ambisiøst forskningsprogram bør NTNU ta sin egen formulering om at "Kulturoversettelse er en dynamisk prosess der alle og alt som er med i samspillet gjennomgår forandring" inn over seg og skaffe seg kompetanse og styringsstrukturer som kan fange opp feilvurderinger, slik at alvorlige kulturkonflikter av den karakter som tas opp i dette leserinnlegget kan unngåes i framtidige prosjekter.

NTNU har fra og med i mars 2004 satt begrepet globalisering under lupen, som et av seks prioriterte forskningsområder. 4.-6. august 2005 skal det avholdes en konferanse i Trondheim med tittelen "Navigating Globalization: Stability, Fluidity, and Friction".

Det ligger i sakens natur at studier av ulike aspekter av globaliseringen innbefatter samarbeid med aktører utenfor Norge, også u-land med en langt svakere tilgang på ressurser. Her er fallgruvene mange. Ikke minst er mulighetene til stede for at det ressurssterke Nord vil innta en uønsket dominerende posisjon i samarbeidet.

Samarbeid med Tanzania
Under punktet "Kulturoversettelse" under fokusområdet "Globaliseringens kulturelle og sosiale uttrykk" heter det på NTNUs nettsider: "Kulturoversettelse er en dynamisk prosess der alle og alt som er med i samspillet gjennomgår forandring, der forestillinger konstrueres om de (kulturelt) andre og om en selv, der grenser dras og distinksjoner skapes, samtidig som de også vannes ut og oppløses."

For NTNU gjelder det i denne sammenheng å lære, også av sine egne globaliseringsprosjekter, som allerede er gjennomført. Et aktuelt prosjekt i så måte er samarbeidet med den tanzanianske teatergruppa "Tumaini Group", som ble igangsatt i 2002. Alle avtaler i prosjektet sprang ut av Fredskorpsets standardavtaler, basert på likeverdige roller ut fra hva man definerte som "Nord-partner" (NTNU) og "Sør-partner" (Tumaini Group).

Prosjektets formål ble definert slik: "Partnerskapsavtalens mål er å sette studenter ved Institutt for Kunst og Medievitenskap (IKM ) og medlemmene av Tumaini Group i stand til gjensidig å utvikle hverandres evner og forståelse av dans, akrobatikk og musikkteater. Dette målet skal nås gjennom gjensidig deltagelse og undervisning i henholdsvis IKMs og Tumaini Groups teateraktiviteter i Trondheim og Haydom. (-) Et viktig praktisk delmål for prosjektet vil være å sammen utvikle en forestilling med basis i Tumaini Groups reportoar som kan turnere i Norge og Tanzania."

Overkjørte tanzanianerne
To studenter fra IKM og to deltagere fra Tumaini Group skulle stå for den praktiske gjennomføringen av arbeidsprosessen. Deltagerne fra Tumaini Group hadde en dobbelrolle, da de også fungerte som Sør-partner. Historisk Filosofisk Fakultet stod som Nord-partner ansvarlig for regnskap/budsjettering. Den praktiske prosjektledelse lå hos IKM.

Innenfor denne strukturen var det åpenbart at Nord satt med den overveiende tyngden av ressurser, økonomisk og administrativt, og skulle prosjektet kunne fungere etter forutsetningene, var det av avgjørende betydning å være aktpågivende overfor nettopp denne ujevne ressursfordelingen, for nettopp å unngå Nords dominans.

Det viste seg etter relativt kort tid i prosjektsamarbeidet at det var ulike oppfatninger mellom partene av hva punktet som handlet om teaterforestillingen innebar. Sør-partner mente at dette måtte bety utvikling av en profesjonell teaterforestilling. NTNUs prosjektleder var av en annen oppfatning, men noen åpen diskusjon og avklaring med Sør-partner fant aldri sted. Dette ble opptakten til en rekke vedtak gjort på ulike nivå på NTNU hvor man ensidig satte sitt syn igjennom. Man vedtok eksempelvis over hodet på Sør-partner et budsjett for teaterforestillingen i Norge og Tanzania hvor det manglet penger til kostymer til 17 dansere. Dette gjorde det problematisk å håndtere forestillingen som en profesjonell teaterproduksjon.

”Ofre” for globalisering
Da tanzanianerne ønsket å klage på vedtaket, som de oppfattet som urimelig, ble deres handlingsrom begrenset av uenighet mellom NTNUs ulike administrative nivåer når det gjaldt hvem som hadde ansvaret. Det var følgelig ikke mulig for tanzanianerne å få tatt saken tatt opp til formell behandling verken på institutts- eller fakultetsnivå. NTNU behandlet heller ikke lenger prosjektet som et prosjekt med spesifikke behov, men som et ordinært NTNU-prosjekt, hvor NTNUs vanlige administrative rutiner ble fulgt. Man lyttet i liten grad til tanzanianerne, eller andre i prosjektet, som kunne bidratt til en bredere forståelse av hva kulturkonflikten faktisk bestod i.

Til tross for vanskelighetene maktet man, takket være stor ekstrainnsats, å gjennomføre en vellykket turné med Tumaini Groups forestilling ”Barabaig!” på 27 steder i Sør-Norge. Da prosjektet gikk inn i sin siste fase våren 2004, med planlegging av teaterturné i Tanzania, brøt konfliktene ut på nytt. NTNU svarte, ved sin prosjektleder, med å sette i gang en "demokratikampanje" i Tumaini Group i den hensikt å avsette gruppas kunstneriske leder. I kampen om Tumaini-medlemmenes gunst i "demokratispørsmålet" ble blant annet mindreårige, sågar ungdommer med muslimsk bakgrunn, tatt med til en lokal bar hvor de ble servert alkohol.

Tumaini Groups leder ble etter tanzanianske protester likevel ikke avsatt. Da dette var klart, ble 24.000 kroner av prosjektmidlene som tidligere var avsatt til turnéen i Tanzania, trukket tilbake av NTNU. Det er liten tvil om at man etter dette lokalt i Tanzania snarere følte seg som ofre for vestlig globalisering, enn som deltagere i et prosjekt basert på likeverdighet.

Lær av egne feil!
Det som gjør denne saken interessant, er de strukturelle sidene. NTNU hadde til hensikt å gjennomføre et prosjekt med likeverdig utveksling av informasjon og aktivitet. Man oppnådde likevel noe annet.

Det er på det rene at NTNUs prosjektleder hadde mangelfull kompetanse både med hensyn til afrikanske forhold og praktisk teaterarbeid. Dermed ble kulturkonfliktene som så å si alltid vil oppstå i slike prosjekter, ikke tillagt tilstrekkelig vekt. Denne mangel kunne imidlertid ha vært kompensert fra NTNUs side da man så konfliktene eskalere. Dette skjedde imidlertid ikke. Til tross for at man visste, både på institutt- og fakultetsnivå, at konfliktene var betydelige, ble ingenting gjort for å innhente alternativ informasjon, kompetanse eller alternative løsningsmodeller. Man stolte på sin egen fortreffelighet.

Det er lett å forestille seg at NTNU gjennom andre globaliseringsprosjekter vil kunne havne i lignende situasjoner. Stilt overfor et ambisiøst forskningsprogram, synes det å være maktpåliggende for NTNU å skaffe seg både kompetanse og styringsstrukturer som kan fange opp feil og misforståelser, slik at alvorlige kulturkonflikter av den karakter man har sett i forhold til Tumaini Group, kan unngåes i framtidige prosjekter.

Av Bjørn-Erik Hanssen, forfatter