LESERBREV

Knut H. Sørensen: Kan vi bygge NTNU? (7.2.05, 14:46)

Universitetet i Oslo har i lengre tid vært rammen rundt en prinsipiell diskusjon om universitets framtid, og aksjoner for å forsvare tradisjonelle prinsipper for ledelse av likeverdige. NTNU har i samme tidsrom diskutert tomtepriser, timeplanlegging, bredbånd og bussruter. Gjett hvilket universitet som hevder seg best på internasjonale rangeringer?

For all del, mulighetene for samlokalisering av hele NTNU er viktige og fortjener stor oppmerksomhet. Men diskusjonen har i for stor grad beveget seg mellom det pinlige og det trivielle. Den ene avgåtte eller snart avgående professor etter den andre står fram med frie vitnesbyrd om den vidunderlige prisbelønte arkitekturen på Dragvoll, "det vakreste campus i Europa" (eller var det verden?).

Sosial differensiering
Og Campus Dragvoll virker jo på mange måte som en professoral drøm. Det er plassert langt fra verdens ståk og larm, tilrettelagt for et minimum av kontakt med studenter og lite undervisning, og med en klar sosial differensiering: Nivå 1 og 2 for det tekniske, nivå 3 for studentene og de høyere plan for det vitenskapelige personalet.

Henning Larsen og medarbeidere fikk i hvert fall ikke noen pris for å konstruere et studentvennlig universitetsbygg. Slik sett er det jo i god Dragvoll-ånd å kreve uravstemning om lokaliseringssaken, uten stemmerett for studentene. Kanskje heller ikke for teknisk-administrativt ansatte?

Dragvoll og budsjettet
Det er noe vanskeligere å forstå det glødende engasjementet enkelte kolleger på Gløshaugen utviser for å holde Dragvoll på plass. Noen tror visst at studenttallet skal øke like mye de neste 25 årene som i de foregående, men det er kanskje noe optimistisk å tro at hele ungdomskullet skal studere? Flere ser ut til å være engstelige for at det skal brukes unødige penger på utdannelsen av humanister, samfunnsvitere og andre som ikke har sin plass i stråleglansen av hovedprofilen.

Den siste uroen ser ut til å ha bredt seg til Styret som ved behandlingen av budsjettet for 2005 plutselig fikk angst over at det gikk for mye til de to fakultetene som utdanner humanister og samfunnsvitere. Siden ingen synes å vite hvordan NTNU fordeler pengene sine på forskjellige fagområder, kan en jo skjønne uroen (men Styret burde kanskje ha interessert seg for dette tidligere?). Vi vet at i underkant av halvparten av budsjettet fordeles direkte til fakultetene slik at studentene på Gløshaugen og Øya tilgodesees med ca 2,5 ganger så mye som studentene på Dragvoll - men det kan kanskje ikke akkurat kalles "drenering til Dragvoll"? Det ville selvsagt vært interessant å vite noe eksakt om det, men jeg er ikke spesielt engstelig for at Dragvoll får en større del av den andre halvdelen av budsjettet på 2,5 milliarder kroner.

Èn tanke av gangen
Jeg engster meg derimot for den typen strategisk tenkning som kommer til uttrykk når NTNU bare kan tenke en tanke av gangen. Når rekrutteringen til real- og teknologifagene er vanskelig, greier man ikke å tenke på rekrutteringen til de - slik i hvert fall deler av Styret oppfatter det - mindreverdige humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene. Tenker man på flytting, kan man ikke tenke på noe annet. Osv. NTNU skulle vært et både-og-universitet. Det er i ferd med å bli en institusjon av verken-eller.

Flyttesaken er opplagt ikke enkel, og det er gode argumenter for at prosjektet kan bli for dyrt og for komplisert. Men det er vel lov å vurdere det? Ikke alle argumentene for flytting har vært like gode. For eksempel er tverrfaglighetspoenget sannsynligvis overutnyttet. Kanskje er det beste argumentet at det faktisk må investeres mye i Campus Dragvoll for at det skal fungere i forhold til selv ganske nøkterne krav vedrørende undervisningskvalitet og studentarbeidsplasser? Kanskje er mulighetene for nye flerfaglige undervisningstilbud tungtveiende?

Flyttesaken har i hvert fall fått oss til å glemme at NTNUs ledelse vil gjøre NTNU til det eneste av de "gamle" universitetene som vil ansette rektor og dekaner og innføre en ordning med ekstern styreleder. Budsjettsaken bekrefter at det er mye større interesse for interne stridigheter enn vitenskapelige verdier og eksterne markeringer. Kanskje burde flyttesaken handle om Kristiansand og Stavanger snarere enn Gløshaugen? Der er det kanskje noen som til og med mener at humanister og samfunnsvitere er velkomne?

Knut H. Sørensen