TRØNDELAG TEATER UTFORDRER:
Vil spille en rolle på NTNU (10.2.05, 09:29)

Ulike fagdisipliner har bare godt av å bryne seg på hverandre og resultatet kan bli riktig morsomt. Men hva skjer når en teaterdramaturg på hjemmebane slipper løs på fagfolk fra NTNU?

Teateret og universitetet. To av de største og mest betydningsfulle institusjonene i Trondheim. Til sammen er de en uovertruffen ressurs som må kunne utnyttes til glede og berikelse for hverandre. Omtrent slik tenkte dramaturg Per Idar Ananiassen ved Trøndelag teater, og sparket ballen til NTNU.

NTNU-ERE PÅ TEATER: Morten Hovd fra Institutt for teknisk kybernetikk, konsulent Torun Løvseth og Toril Aalberg fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap, Steinar Gimnes fra Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap på forestillingen "Reality".

– Mange av stykkene vi spiller kan brukes i undervisningssammenheng, stimulere til debatt eller illustrere temaer studentene jobber med. Med rett innfallsvinkel tror jeg dette gjelder innenfor de fleste fagfelt. Kom ned og se på det vi driver med, og så prates vi etterpå, utfordret Ananiassen.

Slik gikk det til at en litteraturviter, en kybernetiker og en statsviter ble med på en gjennomgang av ”Reality”, før premieren 9. februar.

Nyttig for litteraturstudentene
Den lille forsmaken gjorde utvilsomt godt inntrykk på gjestene. Etterpraten forløp som følger:

Ananiassen: Jeg har lenge undret meg over hvorfor ikke universitetsmiljøet bruker teateret mer aktivt i undervisningssammenheng. Mange av stykkene våre bør ha stor relevans til ulike fagemner. Er ikke akademia interessert i teater?

Steinar Gimnes: Mitt institutt (nordistikk og litteraturvitenskap) bruker teateret, og i perioder har vi hatt en egen teaterkontakt. Vi pleier alltid å gå på de stykker som følger pensumet vårt. Som litteraturviter er jeg naturlig nok mest opptatt av skuespill som tekst. Noen skuespill er vanskeligere å lese enn andre. I slike tilfeller kan foreleseren ha stor nytte av en iscenesettelse. Jon Fosse er et godt eksempel. I hans stykker forteller ikke teksten hele budskapet, det må støttes av sceniske virkemidler.

Ananiassen: Du peker på to forskjellige aspekter ved skuespillet, - funksjonen som litteratur og som en her-og-nå-opplevelse overfor et publikum. Begge deler er like viktige.

Scenemaskineri for kybernetikerne
Morten Hovd: Jeg ser ingen umiddelbar nytteverdi av teater innenfor mitt fagfelt. Jeg tror ikke scenekunst kan gjøre studentene bedre verken til å styre båter eller kjemiske prosesser. Det scenetekniske utstyret kan være mer interessant, - spesielt det som blir datastyrt. Kanskje vi kan få komme og se på det?

EKTE REALITY: Peter har drept sin egen far og prostituerte Lynette har silikon bare i den ene puppen. "REALITY - Danny Crow Show" er skrevet av briten David Farr og er en tragikomisk framstilling av reality-tv.

Ananiassen: Hele scenemaskineriet er proppfullt av avansert elektronisk utstyr. Vi har det nyeste nye innen lyd- og lysteknologi, og det meste blir styrt og koordinert ved hjelp av data. Vi er stolte over å ha dyktige fagfolk på området.

Toril Aalberg: Jeg underviser i statsvitenskap og mediesosiologi og tror sikkert jeg kan finne en faglig relevans i de fleste teateroppsetninger. Temamessig er ”Reality” midt i blinken for det jeg underviser i akkurat nå. Generelt tror jeg teateret har mye å by på som et virkemiddel for å vekke interesse og skjerpe oppmerksomheten. Jeg kan godt tenke meg å flytte en forelesning til teateret. Problemet er ressurser. Det må planlegges ekstra og koster i tillegg penger.

Teaterets virkemidler i forelesningen?
Gimnes: Jeg trodde teaterinteressen var på vikende front hos ungdommen, og at de foretrakk film?

Ananiassen: Teateret som uttrykksform har en høyere terskel enn film. Men da må vi finne nye måter å lage teater på, som også kan appellere til ungdom. Forestillingen ”24 mislykkede nordmenn” er et godt eksempel. Mange ungdommer kom tilbake gang på gang for å studere nye detaljer i forestillingen.

Gimnes: En litteraturgjennomgang stiller store krav til framførelse og formidlingsevne. Noen forelesere er alltid flinkere enn andre og blir favoritter. Vi kunne lære mye av teateret om virkemidler og framføringsteknikk.

Hovd: Noen hver har noe å lære på det feltet. Alle ønsker at det de formidler skal bli husket.

Aalberg: Alle tjener på å kunne engasjere, men det gjelder å unngå overspill. I en undervisningssituasjon er det en hårfin balanse mellom klovnerier og faglig integritet.

SER MULIGHETENE: Gimnes, Ananiassen og Hovd blir enige om at det er et stort potensial for samarbeid.

Ønsker faglige innspill
Gimnes: Foreleseren og skuespilleren har mange fellestrekk. Kanskje vi skulle finne et prosjekt for å utforske dette?

Ananiassen: NTNU disponerer en mengde ressurser som teateret gjerne skulle hatt tilgang på. For eksempel for å gi innspill på produksjoner. Det er utallige muligheter, - egentlig er det bare fantasien som begrenser.

Gimnes: Men hvor mottakelige er dere for faglige innspill? Nå tenker jeg på et konkret eksempel. Jeg har Cora Sandel som et spesialfelt og hadde i den forbindelse meget sterke meninger om oppsetningen av ”Kranes konditori”. Ville dere hatt rom for slike innspill under teaterprøvene?

Ananiassen: En teateroppsetning handler mye om å velge vinkling på stoffet. I den fasen er det viktig å belyse flest mulig problemstillinger, og alle innspill kan være fruktbare. Men til sjuende og sist er det regissøren som bestemmer og tar ansvaret.

Dette ble de siste ordene i det uformelle møtet mellom teateret og akademia. Deltakerne gikk hver til sitt, uten å trekke de store konklusjonene og uten å forpliktelse seg til å gå videre. Fra vår rolle som flue på veggen noterer vi mange ideer som noen kanskje burde tygge videre på.

Tekst og foto: Synnøve Ressem