LESERBREV

Trond Andresen: Om "folkeskikk" og maktutøving ved NTNU (25.2.05, 11:47)

Jeg har kommet med en del klare meldinger i det siste som flere medier har valgt å fokusere på. Jeg vil benytte dette innlegget til å svare mine kritikere.

Undertegnede skrev dagen før styremøtet 8/2 en kommentar i Klassekampen om det jeg betrakter som råkjør i NTNUs styre for et stormannsgalt og skadelig samlokaliseringsprosjekt. Jeg kritiserte hele styret, men avla studentrepresentantene en særskilt visitt i et avsnitt i denne kommentaren.

Dette avsnittet har diverse medier valgt å fokusere på. Det startet med et intervju i Universitetsavisa, så oppslag i Adresseavisa tirsdag med meg og noen meningsmotstandere, så svar fra flere av dem her i UA, inklusive rektor, så debatt i NRK P3 med en studenttingsrepresentant onsdag 16.30, og torsdag også kjeft på lederplass i Adresseavisa. I dag følger Adresseavisa opp med å gjengi mine kritikere fra Universitetsavisa.

Alt dette er greit nok: Jeg har kommet med klare meldinger, og en del personer reagerer på det. Jeg vil nå benytte dette innlegget til å svare de fleste av mine kritikere.

Mangel på folkeskikk
Først til Christian Thommessen, som sier til Adresseavisa at jeg mangler "folkeskikk". Men hva slags folkeskikk har da Thommessen, som sier åpent at han bryr seg minimalt om de ansattes mening (i Universitetsavisa hevder han at det er for lite ledelse og for mye demokrati ved NTNU). I tråd med dette har verken han eller de øvrige eksterne direktørskikkelser brydd seg med å svare her i UA på gjentatte forslag om å holde rådgivende uravstemning blant de tusener som berøres meget sterkt av dette svære prosjektet - som han og en håndfull andre driver videre over våre hoder. Jeg mener at styrerepresentanter som erklærer seg som prinsipielle motstandere av demokrati på universitetet lider av langt alvorligere mangler enn "folkeskikk". Men dette forbauser meg ikke. Når man har bakgrunn i det private næringsliv og dets autoritære styringssystemer, framstår universitetets tradisjoner med valgte ledere, livlig debatt og utstrakt frihet som noe "unaturlig" og "ineffektivt".

Redsel for å spørre grasrota
Studentrepresentantene er forståelig nok meget fornærma på meg. Men spørsmålet er jo faktisk om det er mye sannhet eller ikke i min karakteristikk av de typiske studentpolitikere - som "karrieresjuke valper". Om de blir fornærma eller ikke, er irrelevant. Om jeg treffer i mine karakteristikker kan ikke avgjøres av dem (de er rimeligvis temmelig inhabile i en sånn sak), men bare av andre som har eller har hatt en del med slike å gjøre - enten det er ansatte eller de øvrige studenter (mine erfaringer er primært fra da jeg satt i Kollegiet 1999 - 2001). Rektor er overstrømmende positiv til dem, og gir meg rapp over fingrene her i avisa. OK - vi er uenige. Men jeg vil bemerke at rektor har særskilt interesse av å framstille disse personene i et positivt lys - han bruker dem jo flittig som brekkstang for å få gjennom samlokaliseringsprosjektet: "studentene krever det".

Jeg konstaterer at de to studentrepresentantene i Styret stemte sammen med rektor og de andre mot professor Rigmor Austgulens forslag om å avholde rådgivende uravstemning. Hvorfor det? De ville jo da ha fått vite hva studentene (i tillegg til de ansatte) egentlig mente, ikke bare den noe spesielle og lille sub-gruppe de sjøl utgjør. De sier jo at "studentenes mening" er så fryktelig viktig i denne saka. Hvorfor da denne redselen for å spørre grasrota? Og hvorfor har de ikke - i de fem månedene dette forslaget har vært framsatt - kunnet nedlate seg til en eneste gang å forklare hvorfor de er mot å avholde uravstemning?

Styre en milliardbedrift
Videre: hvorfor all denne arrogansen overfor de tusen ansatte som har skrevet under mot prosjektet? Den typiske opptreden fra studentpolitikerne på de forskjellige møter og i mediene har vært svært så overlegen: Vi er de moderne, urbane og visjonære, i motsetning til alle disse bakstreverske ansatte ved NTNU.

Ellers er det ikke riktig at jeg vil frata studentrepresentantene all innflytelse. Jeg vil at de fortsatt skal ha betydelig stemmevekt gjennom sine representanter - i f.eks. studierelaterte saker. Men dramatisk store saker av typen samlokaliseringsprosjektet og for den saks skyld spørsmålet om ansatt i stedet for valgt rektor, burde avgjøres av andre og langt større fora enn det nåværende styre på 11 personer - et forum hvor fire ikke har sitt virke her ved NTNU (de eksterne). Og hvor to altså er personer som nødvendigvis har mindre erfaring og kunnskaper om det de skal fatte avgjørelser om, enn NTNUs lærere og øvrige ansatte. Jeg minner om at det handler om å styre en komplisert milliardbedrift med tusenvis av ansatte.

Farlig kombinasjon
Dagens styre er konstruert på en måte som er skadelig for NTNU. Kombinasjonen av følgende faktorer er ytterst farlig:

- fåtallig organ (11)
- for liten erfaring og/eller kunnskap om NTNU hos 6 av de 11
- all makt over en meget stor organisasjon med svære ressurser og høy status
- innslag av ærgjerrige/forfengelige egoer, og internt konformitetspress ("du må vær en lagspiller")
- minimale (hvis noen) personlige konsekvenser for den enkelte om man fatter skadelige vedtak

Det inviterer til prosjektmakeri og skadelig geskjeftighet. Derfor har jeg sagt tidligere at NTHs professorråd anno 1985, med ca. hundre personer som møttes månedlig, ville - tross dets demokratiske underskudd m.h.t. studenter og øvrige ansatte - vært mye mer betryggende enn dagens lite representative fåmannsvelde. Både samlokaliseringsprosjektet (og forsøk på å erstatte valgt rektor med ansatt rektor + ekstern styreformann) ville fått en kald bøtte vann over seg i et sånt organ. Egoene der var også store, javel. Men organet var så pass tallrikt, og mange hadde så lav toleranse overfor "visjonær" bullshit og BI-svada, at jeg er temmelig sikker på at utfallet ville blitt et annet.

Støtte fra kolleger og studenter
Så til Adresseavisas leder som tyr til det velbrukte debattknepet med å bruke min politiske bakgrunn fra 70-tallet mot meg. Men de bommer. De tar feil når de sier at jeg kaster stein i glasshus. For jeg mente og sa det samme om "studentbroilerne" i Studenttinget og andre organer den gang som i dag. Studentdemokrati på universitetet for meg den gang, var noe annet: Studentersamfundet, samfunnspolitisk aktivisme, retten til usensurert politisk aktivitet og debatt på campus, studentvelferd. I siste spørsmål var "broilerne" ofte motstanderne til oss på ytre 70-talls-venstre. Og når det gjelder politikk mer generelt, mener jeg omtrent det samme i dag som den gang (med enkelte viktige modifikasjoner, som ikke angår denne debatten).

Etter at debatten nå har gått noen dager, har jeg fått en del reaksjoner fra kolleger, fra mediefolk og til og med fra andre studenter som går omtrent slik: "Bra at noen sier dette offentlig. Jeg opplever/har sjøl opplevd studentpolitikere på denne måten." Så jeg tar de fornærmede hyl og de løftede pekefingre med stor ro. Ellers kan det være på sin plass å minne om en passus i NTNUs strategidokument, som jo gir retningslinjer for vår virksomhet:

"NTNU skal bevare og utvikle den særegne universitetstradisjon med en demokratisk og frimodig atmosfære."

Så her er det bare å kaste seg frampå, uansett om visse tante Sofie'er vil ha noen inn i skammekroken!

Trond Andresen
teknisk kybernetikk