|
LESERBREV Geir Moe: Departementet og overprøving av NTNU´s styre
(7.3.05, 12:30) Etter mitt innlegg den 1. mars er det kommet en del motinnlegg, og jeg vil forsøke å svare. Kjetil Kvist
Kvist synes klassifiseringen av studentene som ”kunder” er for snever, og gir en god beskrivelse av hvordan engasjerte studenter er ”mer enn kunder” ved å inngå i et samspill med de ansatte om undervisning og også er ”fremtidige rekrutter”. Ypperlig sagt, men husk at begrepet ”kunde” er svært vidt, det dekker for eksempel også lånetakere ved et offentlig bibliotek. Indirekte antyder Kjetil Kvist vel også at ”klatremusene” er representative for studenter med det faglige engasjementet som han lovpriser, så der er vi nok uenige.
Så vidt jeg har fått med meg så engasjerer disse representantene seg i få studierelaterte saker, men de har vel slåss hardest for retten til å gå opp til eksamen et ubegrenset antall ganger, samt for at det skal være ubegrenset klagerett ved eksamen. Slikt påfører universitetet et betydelig og helt unødvendig ressursforbruk, og er også til ugunst for de studentene som fokuserer på læring, fordi deres konkurranseposisjon ovenfor de som spekulerer i et slikt system, vil svekkes.
Ole Bernt Lile og studentrepresentantene
Professor Lile gjengir følgende formulering som var basert på det faktum at studentrepresentantene tar fullstendig fri fra studiet, mens de er med i styret: "…Det sier seg selv at en ikke rekrutterer de studentene som arbeider mest målbevisst og har størst glede av kunnskapservervelsen til slike verv. Snarere tvert i mot, skulle en tro, og dette utgangspunktet som lite motivert student kombinert med den fullstendige atskillelsen fra studenthverdagen står for meg som problematisk." Han siterer dette og bestrider det ikke. Men for ham er ikke dette problematisk, sier han, for han vektlegger ferdigheter i kommunikasjon, og tydeligvis det alene. Så han mener altså at faglig interesserte studenter ikke kan tenkes å ha ferdigheter i kommunikasjon! Ærlig talt, Ole Bernt?
Ole Bernt Lile og ”problemet”
Han er ikke enig i at det finnes et problem i forbindelse med samlokaliseringen, og kommenterer i den forbindelse fire av mine 10 punkter.
Påstanden ”styret nyter ingen respekt blant de aller fleste ved universitetet” (her burde jeg for øvrig skrevet ”… blant de fleste ansatte ved universitetet”) imøtegår han med kommentaren om at det ikke er så lenge siden vi hadde valg. Hva? Faktisk har jeg først og fremst kritisert de eksterne representantene, og de har aldri vært på valg. Disse har sammen med studentrepresentantene flertall, så det er underordnet hva våre valgte representanter gjør. For øvrig er det vel tre-fire år siden disse var på valg.
Tapt eksternt renommé skyldes usaklige angrep på ledelsen, sier han. Vel, det skyldes angrep på ledelsen, saklige eller ikke, og det skyldes ledelsen selv.
Når det gjelder påstanden ”I ca. ti år vil Gløshaugen bli preget av anleggsvirksomhet”, så tror han ikke at dette blir så fælt, og det kan jo tenkes at han vil få rett i det.
Han imøtegår ikke de øvrige seks punktene, selv om flere av dem er alvorligere enn de som kommenteres.
Det er også en ting til som jeg ikke fikk klart nok frem i mitt forrige innlegg: Gjennomføringen av flytteplanene er uhyre alvorlig fordi man da for alltid reverserer langsiktige planer om universitetets fremtid. Ting har vært utredet, planer lagt, områder kjøpt inn, osv. Men hvis dagens planer gjennomføres, så er det ingen vei tilbake, uansett hva fremtidige styrer mener.
Ole Bernt Lile og departementets rolle
Dette er kanskje det mest interessante i professor Liles innlegg. Han kommenterer mitt håp om at departementet til slutt vil stoppe styrets planer, og sier noe sarkastisk ”Det er noen som fremdeles tror at i departementet sitter de som har best vett og forstand.”
Men dette er det ikke noe tvilsomt ved. Det dreier seg om såkalte ”checks and balances” som står sentralt i alle demokratier. Det er for eksempel velkjent at fylkesmannen kan overprøve et kommunestyre på en rekke områder som vel først og fremst dreier seg om langsiktige disposisjoner, for eksempel budsjett. Dette er ”checks”, ”kontroller”.
I et fåtallig styre kan det oppstå stemningsbølger, og en kan komme frem til uheldige vedtak. ”Balances” dreier seg om at effekten av slike svingninger dempes ned ved at flere instanser er inne i bildet.
I dette tilfelle representerer undervisningsdepartementet eieren, mens spesielt de eksterne styremedlemmene bare representerer seg selv. Eieren som bl.a. har kjøpt Dragvoll, har stor legitimitet i dette spørsmålet.
For øvrig tror jeg nok at departementets folk har atskillig mer innsikt i universitetsspørsmål enn NTNU-styrets flertall.
Geir Moe | 
