LESERBREV

Svein Kristiansen: Redsel og gru - de ansatte søker innflytelse (29.4.05, 14:06)

Administrasjonens selvoppnevnte samvittighet, Petter Wiig, har i et salvelsesfullt innlegg gjort seg noen betraktninger omkring moralen til tre styrekandidater med sentrale verv i fagforeningene ved NTNU. Jeg klarer ikke å ta dette helt alvorlig, da jeg regner med at de ansatte er såpass oppegående at de selv klarer avgjøre hvilke representanter de er best tjent med.

Wiig er åpenbart mer bekymret for de ansattes orienteringsevne. Så det kunne bli med dette. Imidlertid er jo administrasjonen og spesielt Organisasjonsavdelingen vårt kompetansesenter når det gjelder styring og ledelse - så derfor fortjener innlegget et svar.

For det første: Vi seiler altså under falskt flagg. At de som har fremmet kandidater var pålagt å oppgi vedkommendes stilling, kan neppe lastes kandidaten. For de som er interessert i kandidatenes bakgrunn, er informasjonen på Innsidas valgside rimelig klar om kandidatenes verv i tillegg til den ordinære stillingen. Så Wiigs egenkarakteriserte polemikk er ganske patetisk. Til spørsmålet om jeg husker min egen stilling og arbeidssted så kan jeg garantere at jeg fremdeles finner veien til kontoret mitt på MTS. Noen studenter vet også hvem jeg er.

Det andre kronargumentet gikk på spørsmålet om våre motiver kontra det som er institusjonens beste. Wiig mener tydeligvis at vi er opptatt av snevre særinteresser. Da er det jo godt at studentrepresentanter, eksterne medlemmer, administrasjon og rektorat berger NTNUs videre skjebne. Jeg vet ikke hvilken organisasjonsteori Wiig bekjenner seg til, men det er åpenbart at disse gruppene har sett lyset og har patent på hva som gagner institusjonen.

Bevisstløst styre
For egen regning forestiller jeg meg at institusjonens beste sikres gjennom dialog og meningsbrytning om både utfordringer og handlingsmuligheter. Temperaturen i et styrerom kan sikkert variere en del med hvor man er på skalaen mellom konsensus og konflikt. Det sittende styret er derimot så samstemte at man kanskje kan snakke om bevisstløshet i gjerningsøyeblikket. Et illustrerende eksempel på den motsatte situasjonen, er ORKLA som på basis av en langsiktig strategi går så det suser til tross for krigsliknende tilstander i styrerommet.

I denne forbindelse kan det jo være nyttig å nevne at tillitsvalgte som hovedregel sitter i konsernstyrer. Det er fristende å nevne at vårt eksterne styremedlem Chr. Thommessen ble overrasket da han etter ett år skjønte at dette ikke var tilfelle på NTNU.

Wiig ser jo også lønnsforhandlingene som et problem med oss i styret. Jeg kan ikke med min beste evne se at universitetsledelsen har patent på hva som er den riktige lønnspolitikken. Og de konkrete lønnsforhandlingene legger ikke styret seg borti overhodet. For øvrig er hele problemstillingen søkt fordi forhandlingene skal baseres på en omforent lønnspolitikk, med andre ord skal ansatte og ledelse være enige om føringene.

Lite medbestemmelse
Så litt om hvorfor jeg har vært villig til å bli stående som kandidat. Som kjent er NTNU nå på vei inn i et nytt regime med enhetlig ledelse og ansatt rektor og dekaner. Det betyr at både faglige og administrative beslutninger håndteres i en vertikal, hierarkisk struktur der tidligere kollegial medvirkning er redusert til et minimum. Det synes da ikke helt meningsløst at én eller flere styremedlemmer målbærer representative oppfatninger blant de ansatte.

En annen grunn er at vi har erfart at det i dag er vanskelig å komme frem med våre syn til styret. Dette har blant annet sammenheng med at vi får se styrepapirene i siste liten, og dermed får liten tid til å forberede oss til drøftingsmøtene med universitetsledelsen. Om det skrives referat fra møtene, så er de sjelden dekkende og blir heller ikke lagt på toppen av bunken med styrepapirer. Det kan derfor kort sies at NTNUs ledelse har gjort lite for å leve opp til intensjonen om medbestemmelse slik det er hjemlet i Hovedavtalen. Tillitsvalgte som sitter i styret vil derfor ha en helt annen mulighet til å gjøre de ansattes syn gjeldende.

Svak legitimitet
Til slutt en liten gjenvisitt hos den bekymrede Petter Wiig. Jeg ville kanskje hatt litt mer sans for hans retorikk dersom vår kjære ledelse hadde demonstrert større evne til å lytte og trekke med seg større lag av universitetsbefolkningen. Ledelsens legitimitet styrkes ikke akkurat av følgende merittliste: De hadde full kontroll på nominering av eksterne styremedlemmer. De styrte oppnevningen av valgkomiteene, og sittende universitetsdirektør har en rimelig tung hånd på ansettelsesprosessen av vår kommende rektor til tross for at denne i høyeste grad berører hans egen fremtidige stilling.

Fra i fjor hadde vi det av ledelsen håndplukkede Hestnesutvalget som skulle legge NTNUs fremtidige hovedkurs. Like tankevekkende er den totale ignoreringen av underskriftsaksjonen mot samlokalisering og høringsuttalelsene til Ryssdalutvalgets innstilling. Den sistnevnte saken ble faktisk berget med hjelp fra de eksterne styremedlemmene - så den honnør skal de ha selv om vi ofte har sett med skjeve blikk på deres kompetanse og legitimitet.

Svein Kristiansen
professor og leder av Forskerforbundet ved NTNU