KOMMENTAR:
Norge - en kunnskapsnasjon? (9.5.05, 12:49)

I kveld (mandag) viser NRK en dokumentar om Martin Ystenes' kamp for å finne et passende skoletilbud til sine to intelligente sønner. I denne kommentaren går Ystenes til angrep på kunnskapsnasjonen Norge og gir oss et innblikk i familiens hverdag.

PÅ TV: Martin Ystenes sliter med å finne skoletilbud til sine to sønner. I kveld møter vi familien i NRK dokumentaren "Som andre barn - men helt annerledes".

Vi feiret by-påske i år, i Berlin, en by full av U-bahn-stasjoner og tilhørende reklameplakater. Her finner du alt som du ellers ser på reklame på tv, i tillegg til informasjon om alle mulige slags kulturarrangementer. Riktignok er kulturbegrepet litt bredere i Tyskland, det navnet vi så oftest på plakatene var Albert Einstein. Norge var et av de første land til å inkludere fotball i kulturbegrepet, men vil sannsynligvis bli ett av de siste til å inkludere kunnskap.

Den store begivenheten for oss var Tutankamon-utstillingen i Bonn. Selv med to hyperaktive gutter på 9 og 12 år tåler man å reise 4,5 timer med ICE-tog hver vei på en dag for å få med seg noe sånt. Ta med kortstokk og lær ungene Casino, Amerikaner og poker, så går tiden. Blir tiden likevel for lang, legger man bare inn en matematikktime.

Dinosaurvitenskap
Enda enklere ble det da toget passerte Hannover og vi ble naboer til en familie med to gutter på åtte og ti år. De skulle også til kong Tut, og hadde med seg to andre kortspill: Mau-mau og dinosaurkvartett. Det første er en slags Vri-åtter, det andre er et spill hvor hvert kort representerte en dinosaur med navn og ulike egenskaper angitt, og i tillegg inneholdt kortene en masse annen informasjon om dyrene selv og vitenskapen rundt. Jeg måtte spørre tiåringen om det fremdeles ble antatt at saurornitoides var den mest intelligente dinosauren, men han svarte at den nå heter troodon og at velociraptor blir angitt som smartere.

Tut-utstillingen var et klassisk museum - kunnskapsrikt som en overlærer, tørt som knekkebrød, men for ungt til å ha samlet spindelvev. Den hadde en billettkø som for en premiere på Star Wars. På veien tilbake til Hauptbahnhof stakk vi innom Arithmeum, et hypermoderne og spennende museum for matematikk i et gjennomsiktig glasshus med store, åpne rom, spennende og tidsriktige dekorasjoner og fullt av ting man kunne prøve ut selv. Det var det tommeste museet jeg har vært i siden vi besøkte fjordmuseet i Geiranger.

Tyskerne tar ansvar
Tilbake i Berlin oppsøkte vi bokhandler og leketøysbutikker for å kjøpe dinosaurspillet, dessverre uten hell. Skjønt, vi fant mye annet. PISA-studien, som viste at norske elever gjorde det dårlig, har fått en viss oppmerksomhet i Norge. Noen kaller det overdrevet oppmerksomhet, til og med storm i et vannglass. Sammenlignet med Tyskland er den norske debatten knapt en fis i et badekar.

Samtlige større tyske tidskrifter har hatt minst ett temanummer som oppfølging til PISA-studien, Tysklands mest kjente kartonist Uli Stein har en egen bok (PISA-alarm!) om saken, og lederen av den tyske delen av studien fikk landets høyeste utmerkelse, Theodor-Heuss-prisen, fordi det skapte en debatt som ble ansett som en viktig styrking av det tyske demokratiet.

Men den viktigste konklusjonen og den viktigste forskjellen i forhold til Norge var dette: Tyske foreldre forstod at de ikke lenger kunne stole på at barna fikk kunnskapen de skulle ha i skolen, de måtte ta ansvar selv. Siden den gang har Tyskland flommet over av kunnskapsleker og -bøker for barn. Dinosaurkortene var utsolgt, men vi kunne kjøpe spørrekort om dinosaurer eller om astronomi eller matematikk eller tysk historie eller hva du måtte ønske at barna skulle lære noe om.

Bøker og dataspill var det i alle fasonger og emner, fra leketøy til ren pensumpugging, og selvfølgelig var det ulike kits for den som ville gjøre egne eksperimenter. De klassiske kjemisettene fant vi også. Kjemikalier merket som etsende eller helseskadelige var på plass, bare de klart giftige var borte. Dessuten fant vi Larsens flate geografipuslespill, i langt større utvalg enn i mitt og produsentens felles, norske hjemland.

Valgets kval
På enhver berlinsk U-bahn-stasjon finner du som regel en kiosk, med ”schnellimbiss” og litt lesestoff - inkludert et større utvalg i populærvitenskap enn det du finner hos Narvesen på Trondhjem sentralstasjon. Jeg hev meg over et Geo-tidsskrift om tsunamien i Det indiske hav. I tillegg til en grundigere vitenskapelig innføring om geologien bak fenomenet enn jeg har sett noe annet sted, fulgte det med reklame for andre tidsskrifter fra samme utgiver. Jeg ble inspirert og oppsøkte noen av de større kioskene i Berlin sentrum og fant store deler av gulvet dekket med høye stabler av tidsskrifter fra alle sider av vitenskapen.

Jeg bladde i et tidsskrift om psykologi og fant naturvitenskapelige artikler om hjernen som i nivå langt overgår det man finner i norske tidsskrifter om naturvitenskap. Jeg vil anta at det var rundt 50 tidsskrifter her som interesserte meg, og som jeg umiddelbart ville kjøpt hvis det ikke hadde vært for alle de andre. Valgets kval ble direkte lammende.

Kunnskap bryr oss ikke
I Norge har vi ikke valgets kval. Vi har ett slikt tidsskrift, i tillegg til noen mer eller mindre profesjonelle blekker om astronomi og noen knapt kjente utgivelser av norske forskningsartikler som ikke holder mål for internasjonale journals. Så alene er Illustrert Vitenskap at norske medier ikke har noe å sammenligne med og derfor glemmer at bladet først og fremst er populært. ”Selv Illustrert Vitenskap kan ta feil”, kommenterte en journalist da jeg en gang holdt foredrag om vitenskapelige feil i media. Jeg var for høflig til å sitere et utbrudd min far hadde kommet med like før: ”Selvfølgelig kan Illustrert Vitenskap ta feil, det gjør jo til med og med Se og Hør.”

For kort tid siden hadde bladet konkurrenter. Det som holdt ut lengst var ”Viten”, men det ble kjøpt opp av den store konkurrenten og umiddelbart nedlagt. At dette ble fullstendig forbigått i taushet av norske medier, viser bare hvor lite vi bryr oss om kunnskap. Skjønt noe skaper debatt, og det er hvis noen føler seg utelatt fra det gode selskap.

Jeg husker kritikken da PM (Populærvitenskapelig Magasin) startet opp på 1980-tallet: Bladet var så snevert, det var altfor mye naturvitenskap. Jeg tror Norge er det eneste landet hvor sosialantropologer, psykologer og historikere må ha drahjelp av astronomi og dinosaurer for å få lesere, og hos oss til og med forlanger de slik drahjelp. Jeg undres på hvor mye astronomi det er i tidskrifter for sosialantropologer, psykologer og historikere. For ikke å snakke om hjernemedisin, materialfysikk og genteknologi.

Negativt begrep
Men selv om mange vil ha sin del av oppmerksomheten, så er vitenskap like fullt et påfallende negativt ladet begrep i Norge. Det første dataspillet vi kjøpte til våre barn, var på engelsk og het ”Science house”. Spillet hadde tilsvarende navn på tysk og dansk, men på norsk het det ”Huset med det rare i”. Da jeg utgav boken ”Sprøytvarsel”, var jeg så dum å inkludere ordet vitenskap i undertittelen. En bekjent spurte etter boken på den største bokhandelen i Norges da største kjøpesenter (City Syd i Trondheim), og fikk som svar at ”Se, den handler om vitenskap og det er altfor smalt for oss”.

Jeg garanterer at ingen hadde fått det svaret i Tyskland, uansett om du var hos HugenDubel i Berlin eller kjøpesenterbokhandelen i Fördepark i Flensburg. I Norge må bøker være slik at Liv Ullmann kan lese høyt fra dem: De må være litterære og empatiske. Utenlandske bøker er vitenskapelige, informative og interessante, og merkelig nok selger de bedre.

Stor matematikkopplevelse
I Berlin tok vi oss en dag i ”Tierpark”, blant annet for å se en dyrepasser leke med en tre uker gammel elefantunge (en Elephas, ikke en Loxodont), drømme om at man kunne kose med den deilige halen til en snøleopard (en tynn hale må ha god isolasjon i Himalaya), springe til siden for å ikke bli truffet av en ”bombe” fra en stork (hegrer flyr med krum hals) og empatifiseres av et ustøtt, knøtt lite og ennå ikke helt tørt nurk av et nyfødt lam (agneletto, var det visst, på italiensk).

Da lunsjtid nærmet seg, ble guttene satt til å passe på plassene våre ved et bord mens vi stod i kø. Der satt også et eldre ektepar som ble overfalt av en pratesyk gutt, så mannen tok opp tre ”frosker”, og gav guttene en hver. Den siste frosken skulle den få som kunne løse en matematikkoppgave: ”Hva er kvadratet av 0,05, altså 0,05 opphøyd i andre.” Det utviklet seg til en diskusjon om matematikk som visstnok ble en av de store opplevelsene den dagen.

Under u-landsnivå
På flybussen hjemme i Trondheim hadde vi plassert oss på to seter, og da vi skulle betale pekte min kone på oss og sa ”to pluss to billetter”. Bussjåføren så lurt på niåringen vår og spurte: ”Vet du hva to pluss to er?” Det spørsmålet var åpenbart uventet, så gutten svarte ikke, han bare så på sjåføren som om det skulle komme noe mer. Hvorpå sjåføren smilte hyggelig mot ham og sa: ”Det blir fire!”

For en tid siden var jeg i gradskomiteen for en kinesisk doktorkandidat, og da han feiret bestått eksamen, spurte jeg om han skulle tilbake til Kina. Nei, sa han, det var umulig, hans nå 12 år gamle datter ville henge håpløst etter i naturfag og matematikk. Skulle slike som ham kunne flytte tilbake, måtte norsk skole klare å bringe barna opp på u-landsnivå. At Norge deler ut en internasjonal matematikkpris er for slike som ham like uforståelig som om Bush skulle delt ut en pris for klimaforskning. Eller en fredspris.

De må satse på kunnskap, de som ikke har olje. I mellomtiden skal vi kose oss.

Martin Ystenes