Mari Raunsgard: Kjærlighet ved første blikk (13.5.05, 08:43)

17. mai er det tradisjonen tro festmøte på Samfundet. Mari Raunsgard har ekstra stor grunn til å trekke i finstasen: I tillegg til å feire nasjonaldagen, overtar hun ledervervet i det røde, runde huset.

- Jeg har gått rundt og følt meg overveldet i over en måned. Denne følelsen har gått inn mitt vanlige følelsesspekter nå, sier Mari.

SMASK!: Mari Raunsgard flyttet til Trondheim en lørdag i 2002, og på mandag var hun allerede medlem av Samfundet. Nå er 22-åringen så forelsket i det røde, runde huset at hun vil bruke all sin tid på det. Fotomontasje: NTNU Info/Bjørg Danielsen

Det er søndag formiddag. Edgar, Samfundets café, har nettopp åpnet, og Mari er klar for en ny dag i studenthuset. Den siste måneden har hun fulgt i nåværende leder Gøril Forbords spor for å se hva vervet innebærer. Hun har også rekruttert et styre som hun er veldig fornøyd med. Mari er stolt og glad over å ha blitt valgt til ny Samfundet-leder og ser frem til å gå i gang.

Og ifølge attestene fra de som kjenner henne, burde ingen ha noe å frykte: Et strålende humør som smitter lett. Alltid entusiastisk, alltid en klem. Dyktig, engasjert og kulturinteressert godt over gjennomsnittet.

Et kjærlighetsforhold
Det tok ikke lang tid før Mari ble kjent med Samfundet som fersk student, høsten 2002. To dager etter ankomst i Trondheim, syklet hun og ei venninne ned på Samfundet og kjøpte medlemskort.

FAKTA

Mari Raunsgard Alder: 22 år (blir 23 i juli) Kommer fra: Eikelandsosen, Fusa kommune, i hjartet av Hordaland Yrke: Studerer tysk og historie på Dragvoll Aktuell: Tar over ledervervet på Samfundet, 17. mai

- Samfundet var nok også en ekstra motivasjon for å flytte til Trondheim. Jeg kjente noen i Knaus-koret og de hadde fortalt en hel del, sier Mari.

Nå burde 22-åringen ha minst like mye å fortelle selv, ifølge CV-en: Kostymeslusk (påkleder) under UKE-revyen i 2003, skuespiller i SIT (Samfundets Interne Teater) fra januar i fjor og seremonisjef i ISFiT 2005 to måneder senere. Nå vil hun bruke all sin energi på huset og medlemmene.

- Dette er som et kjærlighetsforhold, proklamerer hun med teatralsk mine. - En så fin blanding av bra folk og gode muligheter - det må du lete lenge etter.

Gallionsfigur
Det var en venn av Mari som ga henne det sparket hun trengte for å prøve seg på ledervervet. Fusa-jenta hadde allerede bestemt seg for å søke på styreverv i Samfundet for å kunne påvirke lørdagsmøtene. Da kunne hun like gjerne ”gutse” og søke som Gørils etterfølger, mente vennen.

MORGENFRISK: Mari skal stake ut kursen for Samfundet de neste .. åra, og med over 8.000 medlemmer blir det mye å holde styr på. Da må man trå til også på søndagsmorgener...

Men selv om det å ha ansvaret for hele 8045 medlemmer kan sette griller i hodet på noen hver, har Mari ingen planer om å sjefe rundt.

- Min rolle er mer den å være en gallionsfigur - og å skape et best mulig tilbud. Vi har gjort en god jobb hvis alle kan føle seg hjemme her på Samfundet, mener Mari. Hun understreker at alle medlemmene har tale- og forslagsrett i Storsalen; dermed kan de være med og påvirke utviklingen av det røde runde huset. Det å være medlem er som å eie en aksje i huset, mener Mari.

Hun ser fram til å få være Samfundets ansikt utad.

- Tenke seg til - det å få lov å fronte Samfundet og representere noe så flott - det er rett og slett ikke til å tro..! Stolthet og kjærlighet gjennomsyrer mitt forhold til Samfundet. Men som leder må man også være forberedt på å ta upopulære valg og stå til ansvar hvis noe kjedelig skulle skje.

Eksistensiell krise
- Hvilke lørdagsmøter vil vi få servert fremover?

KLAR TIL DYST: Gjennom ulike verv kjenner Mari allerede godt til de fleste kriker og kroker på Samfundet. Den siste måneden har hun fulgt i hælene på nåværende Samfundet-leder Gøril Forbord for å se hva det er hun skal gi seg i kast med.

- Det skal jeg sammen med styret sette meg ned og finne ut. Men jeg kan ikke legge skjul på at jeg gjerne kunne tenke meg et Harry Potter-festmøte. Og et møte om utviklingen av norsk språk og nynorsk. Ingenting provoserer meg mer enn folk som rakker ned på nynorsk, slår vestlendingen fast.

Da Mari Raunsgard var lita, var hun sikker på en ting: Hun skulle bli skuespiller eller butikkdame. Det ble dramalinje på videregående, men etter hvert kom erkjennelsen av at skuespillerdrømmen ville bli vanskelig å nå. Mari fant ut at hun ikke var klar for den knallharde jobbinga det ville kreve å komme inn på teaterhøyskolen.

- Dermed fikk jeg eksistensiell krise: For hva annet kunne jeg egentlig? Jeg flyttet derfor hjem og jobbet et år på ungdomsskolen, blant annet med tysk som jeg likte veldig godt.

For sosial
Lærerjobben hjemme inspirerte, og Mari ville fortsette. Resultatet ble tysk og historie i Trondheim. Studieprogresjonen har imidlertid ikke vært helt etter kvalitetsreformens målsettinger.

- Men dette er minst like lærerikt som 7,5 studiepoeng. ”Learning by doing” Jeg tror nok jeg lærer mer av å være her enn ved å lese. Jeg er avhengig av å prate og bruke det jeg kan, sammen med andre. Kanskje er jeg litt for sosial til å være student, spør hun retorisk.

Visjonene for framtida er det uansett ingenting i veien med:

- Det å kunne bli lærer og vekke gløden for tysk og historie hos mine elever, det hadde vært fint. Å utdanne seg til å bli ”kaospilot” eller jobbe med kulturrettede prosjekt er andre ting jeg kunne tenke meg. Festspilldirektør og tysklærer, det hadde vel vært en fin kombinasjon? Eller lage en kulturfestival i den gamle margarinfabrikken hjemme? sprudler Mari.

Tekst og foto: Eivind Fjeldstad