|
LESERBREV Trond Andresen: Et skapende alternativ til samlokalisering
(30.5.05, 13:52) NTNU har nå begynt å kalle seg "det skapende universitet". Jeg forutsetter at man ønsker å omsette dette slagordet til praksis. Dette innlegget handler om en måte å gjøre det på. En av prosjektgruppene i min landsby i "Eksperter i team" har sett på hvilke muligheter som åpner seg med bruk av datateknologi på persontransport i urbane strøk. På engelsk kalles dette PRT: "Personal Rapid Transport". Det dreier seg om førerløse små elektrifiserte kjøretøy ("moduler") som går på monorail over bakkenivå, styrt av datamaskiner. De har samme fordel som drosje eller privatbil i den forstand at du (og dine eventuelle medpassasjerer) disponerer kjøretøyet aleine, og det går til bestemmelsesstedet når dere ønsker, uten stopp underveis.
 |
| SkyWeb Express tar inntil tre personer, eller en person og en sykkel. |
Stasjonene langs traseen utformes med ei parallell sidelinje, slik at man kan kjøre forbi dem på hovedlinja uten å sakne farten. På sidelinja står det nesten alltid ledige moduler, slik at man slipper venting. Systemet sørger for løpende å forflytte tomme moduler til de stasjoner i nettverket hvor det kan bli mangel. Driftsutgiftene blir meget lave fordi man ikke trenger sjåfører, og fordi vedlikeholdet er minimalt på grunn av banelegemets (monorail'ens) plassering over bakken, den elektriske framdrifta og at det ikke er bevegelige deler i banelegemet. Mekanismen for sporskifte finnes i stedet i den enkelte modul.
Det finnes flere forslag, det kanskje mest modne kan du lese om her. En modul i systemet SkyWeb Express tar inntil tre personer, og kan også frakte en person i rullestol, eller man kan ta med seg sykkel. Banelegemet går ca. 5 meter over bakken, og har form av en hul bjelke på 90 x 90 cm. Det bæres av stolper som står ca. 27 m fra hverandre. Dermed kan man bygge en slik trase langs eksisterende veier (og kanskje i noen grad gjennom boligområder, siden dette er svært stillegående) uten å måtte rive eller gjøre om mye. Hastigheten er 30-100 km/t, og systemet kan takle bratte bakker.
 |
| Traséen går fem meter over bakken. |
Tenk deg en toveis trasé (men tur og retur trenger ikke følge nøyaktig samme gateløp) fra Trondheim sentrum, over Gløshaugen, forbi studentbyene og til Dragvoll. Vi snakker om Gløshaugen-Dragvoll på et ensifret antall minutter. Reelt vil de to delene av NTNU da være samlokalisert så det monner. Ja, reisetida vil bli kortere enn gangtidene mellom store deler av det gigant-NTNU som man nå forespeiles. Systemet har en enorm kapasitet, fordi man kan kjøre på samme spor med så lite som et halvt sekund mellom hver modul. Dette er mulig p.g.a. datastyringen av systemet.
Den økonomiske risikoen ved et sånt prosjekt er mindre enn ved samlokaliseringsforslaget. Byggeperioden blir av minimal varighet i forhold, og med langt færre ulemper for de berørte.
I tillegg er PRT-systemer noe som står foran et gjennombrudd internasjonalt. Tida er overmoden for slik teknologi, på grunn av datateknologiens muligheter. Ei slik linje her i Trondheim kan brukes av NTNU til å forske på og viderutvikle slike systemer. Dette kan bli et pionéranlegg for den nye urbane transportrevolusjonen. Og etter hvert kan det bygges ut for persontransport over større deler av Trondheim. Trikk og buss er steinalder i forhold til PRT-systemer.
Hvis NTNU virkelig ønsker å være "det skapende universitet", så bruker man en god del av de allokerte millioner til å utrede dette alternativet -- ikke bare samlokalisering med graving og riving, med støy, støv og betong.
Jeg er overbevist om at et slikt langt mer visjonært og miljøvennlig alternativ vil bli møtt med stor interesse og velvilje fra medier og rikspolitikere. Og det vil ettertrykkelig plassere NTNU på kartet som det stedet i Norge hvor ungdommen bør studere hvis de er interessert i teknologi.
Trond Andresen
teknisk kybernetikk | 
