Utfattige trøndere hengt ut i skatteliste (7.6.05, 01:36)

Er du opptatt av hva naboen tjener? Da kan vi anbefale ei bok som forteller hva alle vestlendinger, trøndere og namdalinger har betalt i skatt.

TRE LODD: Bearbeidet sølv, som f.eks sølvskeia som Audun Dybdahl her viser fram, var et populært betalingsmiddel. Sølvet ble beregnet i lodd. Foto: Synnøve Ressem

Om du syns dagens skatteinnkrevere er nærgående, er det for småtterier å regne i forhold til middelalderens. Den gang ble også de som ikke hadde nåla i veggen sirlig nedtegnet med fullt navn og adresse og utskjemt med betegnelser som intet haver eller utfattig. Innkreverne viste heller ingen nåde ved inndrivelse av restskatt, - selv om utbyttet ikke ble mer enn brukt sengetøy og noen usle klesfiller.

Tiendpengeskatten
Denne tidsskildringen bygger på ei manntallsliste for tiendpengeskatten rundt 1520, som er samlet i et nytt historisk skrift fra Senter for middelalderstudier. Boka omfatter alle skatteytere fra Sunnfjord til Namdalen og er ført i penna av senterleder Audun Dybdahl.

Han forteller at materialet er en av de viktigste kildene vi har til befolkningsmessige og økonomiske forhold på Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge i middelalderen.

Unikt materiale
Tiendpengeskatten var en formuesskatt på ti prosent som Kristian den andre skrev ut i 1519. Manntallslista er unik i norsk sammenheng. Det er ikke bevart manntall eller regnskaper etter noen annen formuesskatt fra middelalderen.

MANNTALLSLISTA: Person- og gårdsnavn er ført inn først med et mørkere blekk enn skattebeløpene, som er føyd til senere med en annen type blekk. Illustrasjon fra boka

- Først og fremst gir kilden innsyn i enkeltindividers og geografiske områders formuesforhold. For eksempel viser den at folk som bodde på forblåste holmer langt ute i havet, gjennomgående satt bedre i det enn bøndene i de beste jordbruksstrøka i Trøndelag. Det ser ut til at trønderne var de fattigste i hele det store området skatten dekker, framhever senterleder Dybdahl.

- I hvert fall kan vi lese at trønderne betalte mye mindre skatt enn møringene og nordlendingene. Men forklaringen kan også være at trønderne var flinkere til å lure unna og snyte på skatten, legger han til.

Kontroll
Beskatningsgrunnlaget skulle være all løs og fast eiendom.

- Først og fremst må det ha blitt skattet av fast eiendom, den var vanskelig å skjule, dernest av buskap og mer iøynefallende gjenstander. Sølv og penger kunne lettere stikkes bort, og det er all grunn til å tro at slik eiendom kunne unndras beskatning. Da var det langt enklere å øve kontroll med tørrfisken. Både fordi den hang åpenlyst til skue på hjellene og fordi det aller meste av produksjonen gikk innom Bergen før videresalg til mer fjerne markeder, utfyller Dybdahl.

FAKTA

Olav og Margareta på navnetoppen Manntallet gir et speilbilde av navneskikken i siste halvpart av 1400-tallet. De hyppigst brukte mannsnavna var Olav, Jon og Peter/Per. På de neste plassene følger Eirik, Sigurd, Arne og Andreas. På kvinnesiden leder Margareta suverent. Videre følger Ingeborg eller Ingebjørg, Sigrid, Birgitta, Gudrun, Katarina og Ragnhild. - Personnavnene viser at Norge for alvor hadde blitt en del av det kristne Europa, forteller Audun Dybdahl. Han antyder at foreldrenes valg kan være påvirket av helgenkulten i området, og dermed sier noe om populariteten til de enkelte helgener i senmiddelalderen.

Vi får tenke hva vi vil om den saken. Mer sikkert er det at boka viser hvilke gårder som hadde bosetning rundt 1520, og dermed hadde klart seg best gjennom senmiddelalderens ødetid. Vi får også vite en hel del om organiseringa av samfunnet i sogn, skipreider eller tinglag.

Gullgruve for slektsgranskere
I den første delen av boka gjør Dybdahl rede for hva kildematerialet kan brukes til. Andre del inneholder en ny utgave av manntallet for en del av Sogn og Fjordane, samt Møre og Romsdal, Sør- og Nord-Trøndelag i sin helhet. Alle gårdsnavn blir identifisert etter en moderne matrikkel.

– I dette regnskapet kan tusenvis av nålevende nordmenn finne etternavnet sitt nevnt for første gang i en skriftlig kilde, framholder forfatteren.

Av Synnøve Ressem