LESERBREV

Holt og Hugsted: Fra professorvelde via direktørvelde til universitetsdemokrati (9.6.05, 13:52)

Vår presentasjon av Trondheimdeklarasjonen i Universitetsavisa 3.5.2005 har vakt interesse, men også reist flere spørsmål. Kort sagt ønsker vi å fremlegge et alternativ for utvikling av et mer demokratisk universitet.

Det kan oppnås ved å desentralisere virksomheten til instituttplanet og erstatte den byråkratiske ”ovenfra-ned” styring med en ”nedenfra-opp” modell. Denne er karakterisert ved at kjerneaktørene, studenter og lærere, i samarbeid med de øvrige ansatte utvikler sine egne arbeidsprosesser og organisasjon. Med utgangspunkt i de store endringer i universitetenes stilling og funksjon som har foregått i de senere årene, skal vi ta for oss de viktigste punktene i deklarasjonen.

Fra å være sannhetssøkende eliteinstitusjoner med forskningsbasert undervisning og fremme av selvstendighet og dannelse hos spesielt utvalgte studenter, er universitetene blitt masseprodusenter av poengstyrt utdanning. Ved NTNU har man søkt å tilpasse seg denne utvikling med omfattende organisasjonsendringer og bedre utnyttelse av ressursene. Dette har ikke gitt nevneverdige resultater. Det er all grunn til å se nærmere på dets ledelse og organisasjon. Generelt har det skjedd mye på dette området; grovt forenklet kan det sondres mellom tre hovedfaser.

Gårsdagens universitet var en byråkratisk ”ovenfra-ned” organisasjon karakterisert ved formell saksbehandling, skriftlig kommunikasjon og et detaljert regelverk. Dokumentene fulgte tjenesteveien, en omstendelig og tidkrevende prosess som lett førte til forvrengninger og misforståelser. De sentrale aktører var professorer. En fast administrasjon avlastet Rektor og kollegiet i forbindelse med personalsaker, økonomi, vedlikehold, etc. I spissen for hvert institutt sto en enerådende professor. Viktige avgjørelser ble truffet av professorene i fellesskap. De syntes selv at de hadde et demokratisk system, men de ansatte følte seg prisgitt et mektig professorvelde.

Dagens universitet har vokst frem i et samfunn som har vært preget av store forandringer. Ved en rekke av universitetene i Europa er det foretatt radikale reformer, først og fremst for å styrke den sentraliserte ledelsen som er blitt utvidet med eksterne styremedlemmer oppnevnt av myndighetene. Dertil kommer profesjonelle administrative ledere med en mektig universitetsdirektør på toppen. Det er delte meninger om fordelene med nyordningen. En undersøkelse utført ved Institutt for Statskundskap, Aarhus Universitet (Nordisk Administrativt Tidsskrift 2, 2003) konkluderer med at universitetsreformen ikke har svart til forventningene. Den har ført til en betydelig økning i administrasjonsutgiftene og en reduksjon av forskningsressursene.

Mange av de ansatte ved vårt universitet er negative til reformen og føler at deres arbeidssituasjon er blitt forverret. Tiden synes å være moden for en ny reform Dagens praksis er preget av den byråkratiske modell. Enkelte steder finnes den i nærmest rendyrket form. De ansatte opplever at endringer blir trædd over hodet på dem. Andre steder er det skjedd en viss oppmykning; de ansatte blir informert, gir råd eller deltar aktivt i utvikling av løsningene.

Morgendagens universitet, som vil være preget av store, uventede forandringer, kan ikke baseres på den omstendelige byråkratiske modell. Det kreves en desentralisert ”nedenfra-opp” modell forankret i demokratiske prosesser, valgte ledere og uformell saksbehandling, muntlig kommunikasjon, et minimum av regler og kreativ medvirkning av studenter og medarbeidere. Ordre erstattes mest mulig med informasjon, forslag og oppmuntring. Et bærende prinsipp er desentralisering, mangfold og individuell frihet, hvert institutt og hver medarbeider utvikler seg fritt innen vel begrunnede rammebetingelser.

Begrepet byråkrati er her brukt som faglig betegnelse på en meget utbredt modell for ledelse og organisasjon, mens det blant folk flest oppfattes og brukes i en nedsettende betydning med formuleringer som ”han er en fordømt byråkrat”, ”vi kveles av byråkrati” osv. Den tvetydighet er uheldig da de fleste byråkrater er dyktige og samvittighetsfulle medarbeidere som tar ansvar når forholdene tilsier det og treffer fornuftige beslutninger.

Filosofien bak morgendagens universitet er at professorer og studenter har de beste forutsetninger for å forestå endringer. De tar utgangspunkt i det arbeid som utføres på instituttplanet knyttet til kjerneaktivitetene forskning, utvikling/oppdrag, undervisning og formidling. Prosessene utvikles nedendra og opp til universitetets overordnete ledelse i nært samarbeid med det teknisk-administrative personalet, de ansattes organisasjoner og eventuelle rådgivere, under hensyn til alle berettigete interessenters ønsker og behov. Herunder klarlegges hvilke støttefunksjoner det er behov for, hvordan de bør utføres og hvor de bør plasseres, lokalt, på mellomnivå, på toppnivå eller kjøpes utenfra. Den innsikt og forståelse som skapes ved arbeidet på instituttplanet gir også medarbeiderne et godt grunnlag for konstruktive innspill til de strategisake valg som toppledelsen treffer om universitetets utvikling.

Det er tallrike muligheter for den praktiske utforming av arbeidsprosessene. Her vil det være store forskjeller mellom instituttene avhengig av deres størrelse, arbeidsoppgavenes art, holdninger til endringer, og motiveringen hos studenter og ansatte til å bruke sine kreative ressurser. Det bør legges spesiell vekt på å utnytte det betydelige potensialet som ligger i studentmassen. Ubundet av tradisjoner, og med forskjellig bakgrunn, vil de kunne yte kritiske og kreative bidrag til omlegginger og forbedringer. Alt etter evner og interesser kan de bidra til bedring av studentenes arbeidssituasjon og sosiale forhold, og medvirke til forbedring av interne arbeidsprosesseer ved deltakelse i arbeidsforenklingsprogram, systemanalyser og kreative gruppeprosesser. Studentene kan også gjøre en verdifull innsats i forskningsprosjekter og forskjellige former for undervisning. Som Ivar Bjørgen, grunnleggeren av undervisningen i psykologi ved NTNU uttrykker det: ”De kommer ikke nakne til universitetet og bør heller ikke behandles som det”.

Noen institutter vil være tradisjonsbundet og nøye seg med mindre forbedringer av det bestående mens andre kan ha et innovativt miljø og frembringe radikale og helt nye løsninger. De fleste vil befinne seg et sted i mellom. Dette gir store variasjoner mellom instituttene og skaper derved et godt utgangspunkt for læring ved sammenlikninger og erfaringsutveksling. Håndtert på en profesjonell måte kan dette gi et betydelig bidrag til utvikling av et demokratisk, effektivt og konkurransedyktig universitet.

Knut Holt, Institutt for Industriell økonomi og teknologiledelse,
Reidar Hugsted, Institutt for Bygg, Anlegg og Transport, NTNU