LESERBREV

Tore R. Jørgensen: Dilemma i det nye karaktersystemet (30.6.05, 14:44)

Rektor refser fakultetene. Det gis for gode karakterer og det kreves opprydding. Nok en gang skyves problemene nedover. Oppryddingen bør også starte på toppen. Med stor tyngde.

Norge innførte en ny karakterskala som ledd i en politisk enighet om å lage et felles karaktersystem for Europa. Målet var å fremme mobilitet. Middelet var karaktersystemet som skulle gjøre det transparent å gå fra en institusjon til en annen. Dessuten skulle arbeidsgivere få enkle data å forholde seg til. En A ved NTNU skulle tilsvare en A i Delft og Cambridge så vel som ved HINT eller i Malaga.

På den andre siden skal hver enkelt institusjon og fakultet prinsipielt karaktersette hvert fag med normalfordeling. C er det normalt forventede.

Med så to motstridene utgangspunkt blir det selvsagt problemer. Et topp universitet med gode studenter kan og må selvsagt legge listen høyere i hvert enkelt fag enn en institusjon med svakere studentgrupper og små ressurser i utstyr og lærerkrefter. Det er vel fremdeles slik at det er lov å anta, men kanskje ikke si offentlig i Norge, at universitet og høgskoler har ulik standard. I alle fall oppfordres alle til å øke kvaliteten på sine studier og sin øvrige virksomhet. Noen lykkes kanskje bedre enn andre? Kanskje noen institutt/faggrupper holder høyere standard enn naboinstituttet/faggruppen selv om det ikke er lett å fordøye slikt. Vi ser at ansatte ved BI risikerer å miste jobben fordi de påstår at store deler av elevgruppen ikke holder mål. Relativ normalfordeling av karakterer skulle jo tilsi at C likevel er det normalt forventede (ut fra studentgruppen).

Dilemmaet er at reglene for karaktersetting ikke gjør kvalitetsforskjeller på studentenes læringsutbytte synlig på universitets-, høgskole og fagnivå, hvis man kun legger karakterene til grunn for sammenligning. Det er et lite problem hvis karakterene ikke brukes til noe senere i livet.

Industri og næringsliv vil over tid ta hensyn til kvalitetsforskjeller på lærestedene. For de er dette ikke noe problem. I offentlig forvaltning har man mindre muligheter fordi det er politisk korrekt å regelfeste at en A og C er en A og C uavhengig av utdanningssted. For eksempel ved overgang til masterutdanning og doktorgradsutdanning vil de formelle regler faktisk favorisere studenter fra dårlige læresteder ­ hvis man ikke får ryddet opp på toppen ved å sette faste standarder (origo) for læringsresultat på landsbasis og, ut fra den politiske motivasjon for det nye karaktersystemet, faktisk også på europeisk basis.

Dette er neppe realistisk? Normerte prøver på landsbasis er rett nok innført i skolen i Norge for å sammenligne standard på skoler. Men, hvis det lot seg gjøre, vil det bli slik at noen institusjoner og fagområder slett ikke fikk normalfordelte karakterer med C som det forventede.

Et mer realistisk utfall er kanskje at ”toppen” aksepterer at det finnes kvalitetsforskjeller mellom institusjoner og at man forlot forestillingen om at A, B og C er uttrykk for samme kunnskapsnivå uavhengig av utdanningsinstitusjon og fag. Konsekvensene av en slik aksept må så avspeiles i forskrifter og regler for tilsettinger i det offentlige. Er det realitetene i kompetanse som skal få telle eller er det den virtuelle karaktervirkelighet?

Politikerne i Europa vedtok også, om lag på samme tid, at Europa skulle bli verdens ledende økonomi i 2010. Vedtaket fortrenges etter beste evne. De snakker heller ikke så mye om viktigheten av det nye karaktersystemet. Har erkjennelsens tid kommet om at midlene man vedtok å bruke ikke fører til målet?

Tore R. Jørgensen